Tekst av malerikonservator Ida Antonia Tank Bronken
I sitt atelier i Antibes i Sør-Frankrike etterlot Anna-Eva Bergman (1909-1987) seg en rekke malingsbokser, materialer og redskaper, som sammen med hennes notater, brev og fotografier er bevart av stiftelsen Hartung-Bergman. Disse sporene etter kunstneren danner viktige kilder til en forståelse av hennes maleriske teknikk. Bergman er gjerne omtalt som en kunstner som maler med gull og sølv, men stemmer dette? I forbindelse med Nasjonalmuseets utstilling «Hun blir Anna-Eva Bergman» har Bergmans bruk av metaller blitt studert i detalj. Analysene som har blitt gjort gir ny kunnskap om hennes malerier.
I Nasjonalmuseets samling er det i overkant av 270 verk av Anna-Eva Bergman hvorav 14 er malerier på lerret, plate og papir. Bergman er en av de norske kunstnere som virkelig slår igjennom internasjonalt på 1950- og 60-tallet. Blant sentrale utstillinger hun var representert på kan nevnes Documenta II i Kassel 1959 og Biennalen i Sao Paulo i 1969.
Bergman var på flere måter inspirert av kirkekunst, særlig i sin bruk av bladmetall. I tillegg abstraherer hun komposisjoner med utgangspunkt i gamle teorier om det gylne snitt. Andre blikk bakover i tid er påvirkning fra arkeologi og Goethes fargelære, mens hun utviklet sine helt egne motiver malt med metall.
Små ord – mye mening
«Isbre og fossefall – nordlys og stjerneskinn. Monumentale malerier i gull og sølv og jordfarger», «bladgull på en kunstnerskjebne», «Gull og Sølv i kunstforeningen» og «Arktisk lys i sitrende gull og sølv fra Antibes!» er et lite utvalg av overskrifter fra presseomtaler tilknyttet Anna-Eva Bergmans utstillinger her i Norge.
Nettopp fordi det er så innarbeidet at hun malte med sølv og gull var det viktig i forkant av utstillingen «Hun blir Anna-Eva Bergman» å se nærmere på om det faktisk er det Bergman har brukt. Gull og sølv er små ord, men det bærer med seg mye mening. Det er metaller som ofte knyttes til stor verdi – noe dyrebart.
Fra en betrakters ståsted: er et kunstverk mer verdifullt om det inneholder mye sølv og gull?
For å vurdere nærmere i hvilken grad Bergman har eksperimentert og hvor mye hun har latt seg påvirke av tidligere tiders maleteknikker, er det nødvendig å vite mer om hva og hvordan hun bruker materialene sine – og hvilke disse faktisk er. Fra et bevaringsperspektiv er det også helt sentralt å vite hvilke metaller som er brukt da dette også vil si noe om hvilke endringer vi kan anslå er kommet grunnet alder/korrosjon, og hva som er potensiell fremtidig risiko for skader.
Stiftelsen Hartung-Bergman samarbeider med Nasjonalmuseet om undersøkelser av materialbruken til Bergman. Det aller første maleriet som er kjent hvor metallblader er brukt har dermed blitt undersøkt med Røntgenfluorescens (XRF). Dette utstyret tillater identifisering av noe tyngre grunnstoff slik som for eksempel gull, kobber eller sink.
Gylne overflater
Det har vært antatt at N°ca-1948-50 er et eksempel på bruk av gullblad. Det var derfor en overraskelse da dette metallet ga utslag på kobber i stedet for gull. Kobber har en dyp rødlig glans Fargetonen på metallet i dette maleriet er mer gyllen, som tilsier at det kan være snakk om en legering, som for eksempel messing.
Bergman bodde i Norge da dette maleriet ble laget. Vi kan studere hvordan hun eksperimenterte med flere malerier og bruken av metallblader i andre verk som blant annet No 160-1950 fra Nasjonalmuseets samling. I dette maleriet har Bergman polert metallbladene.
Hennes daværende svigerfar arkitekt Bernt Arlet Christian Lange (1864–1951) har blitt fremhevet av Bergman som den som inspirerte henne til å la seg inspirere av kirkekunst og metallblader. Han hadde bred erfaring med konservering og restaurering av en rekke kirker i sentral Europa, og hjalp Macody Lund (1863-1943) med hans arbeid om det gylne snitt: Ad Quadratum 1919. Men Bergman er tydelig på at hun eksperimenterte seg frem. Og det er tydelig at hun har tatt med seg bruken av refleksjoner, men i stedet for å la dette være bakgrunnen som fremhever en figur lar hun metallet bli figuren eller formen. Det er store forskjeller i både bindemidler og metallene hun velger seg sett opp mot europeisk og norsk middelalder kirkekunst.
Hun skriver om dette til en kurator i 1967:
«Selv bruker jeg de forskjellige metallbladene av forskjellig farget gull – sølv – bly – tinn – bronse – aluminium (som er veldig vakkert og slitesterkt) – vismut etc. – også for å oppnå en uvirkelig effekt – men for meg er det også et malerisk medium – et plastisk element som jeg designer fritt, og som jeg ofte erstatter vanlig maling og pensler med… Apropos sølv eller tinnfolie, så ville dette blitt brukt veldig mye – mer enn gull – i de gamle norske stavkirkene i middelalderen, gjerne dekket med gull-lakk – (veldig fint) – også i Sørøst-Europa. Vismut fantes i Sveits, polert med agatstein, slik jeg også gjør (på det helt store Finnmarksbildet). Unnskyld at jeg skriver så langt, men jeg ville bare være ærlig og innrømme at jeg ikke er en ren gullmaler.»
Skimrende lyst metall
I Nasjonalmuseets samling er også Speil fra 1960. Dette er et godt eksempel på det vi nå mener er store ruter med aluminiumsblader og ikke sølv. Bergman slipper underliggende farge gjennom ved å unngå at bladene overlapper helt, samtidig som hun har skrapt vekk noe av metallet i enkelte områder. Deretter er et beskyttende lag påført for å beskytte metallet.
Det er gjennomført analyser på et par malerier så langt og det er lite som peker mot en utbredt bruk av sølvblader. Men mer gjennomgående undersøkelser kan hjelpe oss nyansere videre eventuelle trender for materialbruk i kunstnerskapet til Bergman.
Effektene av Bergmans maleriske virkemidler er like dyrbare for oss som betraktere, om enn det ikke alltid er sølv og gull som hun har brukt for å oppnå disse.
I videoen under kan du bli nærmere kjent med Anna-Eva Bergman og hennes kunstneriske virke.
