– Jeg er interessert i historier, det er jo det jeg holder på med selv. Det å se de kvinnene som ble malere på tross av alt, som klarte å bli så dyktige selv om institusjonene var stengt for dem, den historien berører meg.
Musiker, låtskriver og tekstforfatter Kari Bremnes vokste opp i Svolvær, hvor hun tidlig fikk et forhold til kunst. I tillegg til at hun og søsknene alltid tegnet hjemme, tok moren dem stadig med på utstillinger rundt om i Lofoten. Men det lå ikke alltid i kortene at Kari skulle drive med utøvende kunst.
– Jeg har jo vokst opp i en helt annen tid. Musiker eller artist var ikke yrker som fantes der, og jeg kjente ikke noen som var det. Man trenger forbilder, noen som har gått opp en løype før deg, forteller Kari.
Kari har vært artist i over fire tiår, og hun utvikler stadig sitt musikalske uttrykk. I dag er hun på besøk i det nye Nasjonalmuseet for å se noen av de verkene som betyr ekstra mye for henne.
– Ofte handler det om de essensielle tingene, de store følelsene. Det er kjærlighet og død, og det gode og mørke i kontrast. Jeg har vokst opp i Svolvær, som har ganske store kontraster i naturen. Det tror jeg nok jeg har i meg også, og det tiltrekkes jeg av også i kunsten.
Jeg tror det hang hos meg da jeg var ungjente fordi det har en lengsel etter noe du ikke helt vet hva er, noe du dras mot. Verden der ute, som en slags livsdrøm.
Kari stanser ved maleriet Japansk lykt, malt av Oda Krohg i 1886. Krohg frigjorde seg fra normer og regler i sin samtid. Hun både skilte seg, fikk barn utenfor ekteskap og kunne finne på å gå alene på kafé.
– Dette hadde jeg plakat av på rommet mitt da jeg var yngre, forteller Kari. – Det er så mye rikere å se en original. Du kommer nærmere et eller annet, du kjenner en annen kraft fra bildet.
– Jeg tror det hang hos meg da jeg var ungjente fordi det har en lengsel etter noe du ikke helt vet hva er, noe du dras mot. Verden der ute, som en slags livsdrøm.
Tenk på den veien de måtte gå, de damene. Alt ligger til rette for at du ikke skal bli kunstner. Likevel holder de fokus og går hele veien. Det synes jeg er ganske tøft.
Kunstnere mot alle odds
Ikke langt unna Oda Krohgs Japansk lykt finner vi et rom dedikert til Harriet Backer (1845–1932). Backer er en av Norges viktigste malere, og inspirerte en ny generasjon av både kvinner og menn i norsk kulturliv. I løpet av hennes 50 år lange karriere endret kvinners rettigheter seg radikalt, og det å være kvinne og kunstner ble fullt akseptert.
Kari studerer detaljene i Harriet Backers maleri «Blått interiør». Foto: Vjus
Studiesalen byr blant annet på en tegning som har skremt Kari siden barndommen. Foto: Vjus
Møte med Harriet Backers malerier gjør inntrykk på Kari. Foto: Vjus
– Tenk på den veien de måtte gå, de damene. Alt ligger til rette for at du ikke skal bli kunstner. Likevel holder de fokus og går hele veien. Det synes jeg er ganske tøft.
Selv om Kari ikke ønsker å sammenligne sitt kunstnerskap med det hun nå har sett, så ser hun noen likheter i det å formidle følelser, stemninger og historier. For henne handler kunst om å finne nerven, og å fortelle noe som er sant og relevant.
– Det er klart at alle som holder på med skapende kunst nok føler en slags form for fellesskap og gjenkjennelse i det. Det handler om å finne en uttrykksform hvor det du får sagt er noe du har lyst til å dele. Det vi ser her er en annen verden enn min, men likevel ikke en fremmed verden.
Jeg tror aldri dette verket vil bli irrelevant.
Livsfrisen
Edvard Munch (1863–1944) er antakelig en av verdens mest berømte kunstnere, og produserte tusenvis av malerier og tegninger. Men det kanskje ikke alle vet, er at han i tillegg skrev dikt, prosa og dagbøker. I 1993 ga Kari ut albumet Løsrivelse sammen med Ketil Bjørnstad, basert på noen av disse tekstene. I Munch-salen får hun se 18 av de mest sentrale Munch-verkene fra Nasjonalmuseets samling. Flere av dem inngår i bildeserien Livsfrisen, som i følge Munch selv skulle skildre «det moderne sjeleliv», og som han betraktet som sitt hovedverk.
– Å få se en Munch-original gjør alltid inntrykk. Tenk å se disse samlet.
Kari stopper opp ved det ikoniske Skrik fra 1893.
– Tenk deg det vi opplever nå, med krig i Ukraina, klimakrise og den eksistensielle angsten som følger oss alle sammen. Jeg tror aldri dette verket vil bli irrelevant.
Barndommens store skrekk
Hjemme i Svolvær hadde familien Bremnes en bok med Munch-bilder, som Kari ofte kikket i. Om hun følte seg ekstra tøff kunne hun også bla i boka med illustrasjoner av Theodor Kittelsen. Det er spesielt ett av motivene som vekker sterke minner.
– Pesta i trappen er det skumleste bildet i verden.
I Nasjonalmuseets studiesal finnes det grafikk og tegninger som man kan be om å få se. Som en overraskelse til Kari er en originaltegning av Pesta i trappen funnet fram.
– Dette tar meg rett tilbake til barndommen, jeg kjenner det i magen enda!
