Bruk menyen for å hoppe mellom forskjellige undertema
Wilhelm von Hanno (1826–1882)
Von Hanno var opprinnelig fra Tyskland, men innvandret til Norge som nyutdannet. Han virket både som steinhugger, tegner og arkitekt. Han hadde studert under arkitekturmaleren Martin Gensler, og von Hanno drev selv en tegneskole som var et viktig tilskudd til kunst- og arkitekturutdanningen i Christiania. Han var også mannen bak «posthornfrimerket», som ble tegnet i 1871 og fortsatt er i bruk.
Mellom 1853 og 1864 var von Hanno i kompaniskap med Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887), en annen tysk innvandrer som ble en av 1800-tallets viktigste arkitekter. Det er oftest i forbindelse med dette samarbeidet at von Hanno omtales, men utstillingen vektlegger tre verk som faller utenfor dette: Trefoldighetskirken (1849–58), Grønland kirke, med de omkringliggende bygningene Grønland skole, brannvakt og politistasjon (1864–69) og Norges Geografiske oppmåling (1876–79) ved Slottsparken.
Gjennom flere gaver og innkjøp de siste årene, har Nasjonalmuseet bygget opp en samling med både arkitektoniske tegninger og skissebøker fra von Hannos virke.
Kartet gir en veiviser til von Hannos prosjekter i Christiania.
Trefoldighetskirken
Etter en lang og omstendelig prosess, sto Trefoldighetskirken ferdig i 1858. Til da var Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) byens eneste, men den ble for liten for den voksende menigheten. I 1849 ble fem arkitekter invitert til å levere tegninger til en ny kirke. Dette var antagelig den første arkitektkonkurransen i Norge. Vinneren var den celebre Hamburg-arkitekten Alexis de Chateauneuf (1799–1853), som var gift norsk.
Chateauneuf foreslo en åttekantet sentralkirke, kronet med en monumental kuppel. Midtrommet under kuppelhvelvingen var omringet av en hvelvet søylegang som bar galleriet og som også skapte en symbolsk overgang fra den mørke gangen til det lyse midtskipet.
Bli med Eilif Salemonsen, samlingsmedarbeider i Nasjonalmuseet, opp i kuppelen i Trefoldighetskirken.
For å utarbeide arbeidstegninger, sendte Chateauneuf etter sin tidligere elev, den unge Wilhelm von Hanno, som ankom byen sommeren 1850. Byggherren, Christiania kommune, ansatte også von Hanno som polerer, altså leder av bygningsarbeidet, etter anbefaling av Chateauneuf. De neste årene fulgte budsjettkrangler og omkamper. Chateauneuf ble syk og reiste hjem til Hamburg på sensommeren 1850, for aldri å komme tilbake. Han døde i 1853.
Von Hanno ble utførende arkitekt for kirken og fikk i oppdrag å forenkle den slik at prosjektet ble billigere. Han beholdt grunnplanen og gjorde bare mindre endringer i eksteriøret. Interiøret endret seg fra Chateauneufs nygotikk til en friere komposisjon hvor ulike historiske motiver spilte sammen.
Von Hanno ga form til både interiør og absolutt alt inventar: lamper, dørvridere, prekestolen, orgelhuset, alteret, kirkesølvet og løvehodene på inngangsdørene. Mange av søylenes ulike bladkapiteler hadde han ikke bare tegnet, men også hugget ut selv. Han hadde et steinhuggerverksted rett bak byggeplassen.
Trefoldighetskirken ble høytidelig innviet med prosesjon fra Vår Frelsers kirke. Da var bygningen så preget av von Hannos arbeid at den måtte krediteres både ham og Chateauneuf.
Eilif Salemonsen, samlingsmedarbeider i Nasjonalmuseet, ser nærmere på altertavlen i Trefoldighetskirken, der Adolph Tidemand har forvandlet Jordanelven om til en norsk fjellbekk.
Bybrannen i 1858
14. april 1858 raste en av de mest dramatiske bybrannene i Christianias historie. Nesten tre kvartaler i Kvadraturen brant til grunnen, og bare noen skjeve, ustabile pipeløp sto igjen. Von Hannos tegning fra branntomta er laget mens røyken fortsatt lå tjukk og etterslokkingen pågikk.
Gjenoppbyggingen ga von Hanno og kompanjongen Heinrich Ernst Schirmer flere oppdrag. Det var et av byens bedre strøk som hadde gått opp i røyk, og nye, påkostede hus ble reist. Per Petersens gård i Karl Johans gate var blant byens mest luksuriøse privatboliger, innredet med egen ballsal.
I samme gate ble den prominente Hoppegården tegnet med lokaler til Christiania Kunstforening, som holdt utstillinger her fra 1859 til 1870.
Von Hannos skissebøker er fulle av observasjoner fra livet i byen, og også tegninger relatert til hans egne arbeider finnes her. Tegningene hans ble mye brukt av pressen som forlegg for xylograferte illustrasjoner.
Illustreret Nyhedsblad 18. april 1858: «Branden i Christiania den 14de April»
Onsdagen den 14de April er Christiania overgaaet en Ildsvaade, hvis Mage ikke kan opvises i de sidste 150 Aar. I Løbet af mindre end et halvt Døgn blev halvtredie af Byens største og bedste Kvartaler forvandlede til en rygende Gruushob. Værdier, som man vel kan anslaa til en Million Speciedaler, vare i denne korte Tid tilintetgjorte, uden at Ødelæggelsen endda kunde ansees for standset; tvertimod treuede den fremdeles med at tage en endnu mere foruroligende Retning; først efter henvend et Døgns Forløb, fuldt af Anstrængelse, Tvivl og Ængstelse, var man saavidt Elementets Herre, at Frygten for videre Farer kunde opgives.
[…]
Brandtomternes Ruiner, som Solen endnu under selve Branden beskinnede, frembyde et mærkeligt Skue: utallige Skeletter af truende Skorstene, mørke underjordiske Huler, der fra Brændende Kjældere endnu udsende sine sorte Røgskyer, ved siden af Mure og Søiler i en saa ædel Stiil, at de give Indtrykket af ærværdige Rester fra en Oldtidstad.
[…]
Vi give her en Plan over de brændte Kvartaler tilligemed en Scene fra Branden, og forbeholde os i næste Nummer at give et større Billede fra den interessanteste Deel af Brandtomten.
Illustreret Nyhedsblad 9. mai 1858:
Ruiner fra Branden i Christiania den 14de April (Peter Petersens Gaard, seet indenfra. Efter Tegning af Architekt von Hanno).
Hjemme hos von Hanno
von Hannos frie bruk av stilhistorien kan også ses i hans eget atelier, et lite kapell-lignende mursteinshus. Over døren hugget han inn visdomsordene «Allen zu gefallen ist unmöglich» – det er umulig å gjøre alle til lags.
Akkurat når han bygde atelieret er litt usikkert, men det må ha vært mellom 1853, da han kjøpte et hus i St. Olavs gate 28–30, og 1861, som er dateringen på denne akvarellen.
Atelieret ses til høyre for hovedhuset på fotografiet under. von Hanno sto altså på den overgrodde verandaen og tegnet.
Fotografiene fra interiøret i von Hanno-hjemmet er fra 1890-tallet, etter at von Hanno var død, og rett før huset ble revet. Legg merke til all arkitekturen på veggene.
Atelieret ble flyttet til bakgården i St. Olavs gate 7, hvor det står ennå.
Bli med Eilif Salemonsen, samlingsmedarbeider i Nasjonalmuseet, til von Hannos atelier i St. Olavs gate i Oslo.
Grønland
Grønland ble innlemmet i Christiania i 1859, og denne nye bydelen måtte ha offentlige bygninger. Det ble bestemt å bygge brann- og politistasjon, skole og kirke. En samlet konkurranse for alle tre bygningene ble utlyst i 1864. Von Hanno og Schirmer leverte hvert sitt utkast, noe som markerte slutten på det lange samarbeidet deres.
Von Hanno foreslo en langkirke. Men egnet denne planen seg egentlig til protestantiske gudstjenester?
I pressen mente flere debattanter at langkirketypen var utviklet for katolsk liturgi med rituelle prosesjoner og et sterkt skille mellom menighet og prest. I en sentralkirke (slik som Trefoldighetskirken) ble menigheten samlet rundt prekenen, noe mange mente var mer passende for protestantiske kirker. Likevel, von Hanno ble erklært som vinner i 1865.
I Trefoldighetskirken i snø hadde von Hanno skissert omkringliggende bebyggelse som en ramme for kirken, i harmoniserende skala, stil og materialer. På Grønland fikk han gjennomført et slikt helhetlig bygningsmiljø; en idyllisk landsbyaktig gruppering fullstendig dominert av det høye kirketårnet.
Kirken ble påbegynt i 1866, etter at brannstasjonen og skolen sto ferdige. Kirken er tegnet i en sammensetning av ulike stiler og forbilder og er et godt eksempel på von Hannos eksperimentelle og frie holdning til bruk av historiske stilarter.
Norges geografiske oppmåling
Allerede tidlig i 1850-årene ble det foreslått å oppføre egen en bygning for Riksarkivet og Norges Geografiske Opmaaling på Tullinløkka. Tre arkitekter, blant dem von Hanno, ble invitert til å levere utkast.
Stortinget fant raskt at prosjektet ville bli for dyrt, og det ble bemerket at man ikke kunne ventes å bygge hus for enhver særskilt oppgave. I stedet ble det bestemt at disse to institusjonene skulle flytte inn stortingsbygningen, som var under planlegging.
Oppmålingens stadig større samling av kart og trykkplater gjorde at de raskt måtte ut av Stortingets lokaler. I løpet av 1860-årene ble igjen tanken om en egen bygning aktuell. Von Hanno var tidlig inne som konsulent i byggesaken, og da det ble gitt penger til oppføring i 1876, fikk han oppdraget.
Tomtespørsmålet ble grundig diskutert. Bygningen burde ligge høyt og fritt, og dessuten så isolert at nabobygninger ikke utgjorde brannfare. Den uhyre prominente plasseringen ved Slottsparken var altså optimal. Fra arkitektens side var den monumentale hovedfasaden tenkt som en «smuk Entree til denne Del af Byen, naar man kommer fra Parkveien».
De to store hjørnetårnene skjuler at fløyen mot St. Olavs gate ikke er rettvinklet og gir inntrykk av et symmetrisk anlegg. Den iøynefallende takterrassen hadde også en funksjon – derfra var det fri utsikt til alle kanter, perfekt for å justere måleinstrumenter og også øve operatørene i bruken av dem.
Bygningen inneholdt kontorer, tegnesal, atelier for gravører, eget trykkeri, brannsikre rom for lagring av graverte plater og originale kart samt to leiligheter. Det Statistiske Centralbureau ble innlosjert i sørfløyen.
I den lille sidebygningen var det et fotografisk atelier. Denne funksjonen måtte ligge alene av flere grunner. Avfotograferingen av kart krevde et underlag for fotoapparatet helt uten rystelser, arbeidet krevde bruk av illeluktende kjemikalier og glasstaket som slapp inn lys var en sikkerhetsrisiko man ikke ønsket i samme hus som samlingene.
