Hvem var Mark Rothko?

Mot midten av 1940-årene begynte flere ganske forskjellige malere i New York å arbeide uten noe gjenkjennelig motiv i sine verker. De la vekt på selve malehandlingen, synliggjort gjennom store gester og ekspressive penselstrøk. De vakte oppsikt, ble satt i forbindelse med hverandre og gitt flere kallenavn. Over tid har benevnelsen abstrakt ekspresjonisme vist seg mest slitesterk. Ja, den har til og med fått sin egen forkortelse: AbEx. Selv likte ikke Rothko begrepet. Han oppfattet seg verken som abstrakt eller som en ekspresjonist, men som en kunstner som artikulerte eksistensielle, menneskelige erfaringer på en ny måte.  

Likevel er Rothkos malerier fra 1950- og 60-årene uløselig knyttet til fenomenet. For abstrakt ekspresjonisme bør heller forstås som et fenomen enn som en merkelapp på en bevegelse eller stilretning. Kunstnerne dannet nemlig ingen gruppe, og de utviklet ganske forskjellige stiler og uttrykk. Noen malte med voldsomme bevegelser og sveipende strøk, andre jobbet sterkt forenklende med vekt på store, flate, sammenhengende fargefelt. Men det var noen trekk mange festet seg ved som typiske.

Kunstnerne foretrakk svært store formater, de jobbet med tydelige maleriske strøk, noen også med helle- og spruteteknikker. I tillegg framsto maleriene som uten noe klart definert hovedfelt i komposisjonen; alle elementene i bildet virket like viktige, som for et mønster. Kunstkritikeren Clement Greenberg, som bidro sterkt til å kjempe fram disse kunstnerne, omtalte dette trekket som all-over-pattern.  

I starten av karrieren var Rothko avhengig av å ha en jobb ved siden av. I 1929 fikk han tilbud om en stilling som kunstlærer ved en jødisk skole, og der ble han værende i nesten 20 år. Ved Brooklyn Jewish Center la de vekt på kreative fag, og skolen var kjent for sin progressive undervisning.  

Rothko var oppriktig engasjert i barnas kreative utvikling. Han skrev flere tekster om temaet og planla en bok. I en artikkel i skolens avis argumenterte han for at det barn lager, har en verdi i seg selv. Å se på et maleri som er malt av et barn, kan gi en sterk emosjonell opplevelse: «[Barn] har ideer, ofte gode ideer, og de uttrykker dem så levende og vakkert at de får oss til å føle det de føler.»  

Som lærer var Rothko opptatt av at barna skulle skape ut fra seg selv og finne sin egen uttrykksmåte. Målet var at barna skulle få utfolde seg fritt og kreativt. Mye tyder på at Rothko leste og ble inspirert av tenkningen til pedagoger som Franz Cižek. Rothko satte barnet i sentrum og praktiserte en barnesentrert pedagogikk påvirket av romantiske idealer. Undervisningen skulle tilpasses barnets natur og behov, og ikke være for styrt.

Da Rothko skulle ha sin første soloutstilling i kunstmuseet i Portland i 1933, stilte han også ut noen av maleriene elevene hadde laget. Blant motivene var strandliv og motorbåter. Selv presenterte han verk malt med vannmaling og tempera-malerier. Året etter organiserte han en utstilling ved Brooklyn Museum med rundt 150 malerier og skulpturer laget av elevene ved Brooklyn Jewish Center.  

Senere i livet fikk Rothko barn selv. Med sin andre kone, Mary Alice Beistle, fikk han datteren Kate i 1950 og sønnen Christopher i 1963.  

I en tekst publisert i 1947 omtalte Rothko sine malerier som dramaer: «Jeg tenker på bildene mine som dramaer der formene som opptrer, er utøverne. De er skapt ut ifra behovet for en gruppe skuespillere som er i stand til å bevege seg dramatisk uten sjenanse og utføre gester uten skam. Verken handlingen eller aktørene kan forutses eller beskrives på forhånd. De begynner som et ukjent eventyr i et ukjent rom.»  

Det er verd å få med noe av bakgrunnen for utsagnet. Rothkos lidenskapelige interesse for musikk og litteratur er godt kjent, men i unge år var han også involvert i teater. Han var spesielt opptatt av greske tragedier og Shakespeare, og etter at han avbrøt universitetsstudiene høsten 1923, prøvde han seg en tid som skuespiller i et teaterkompani. Sånn sett gir det mening at han omtaler sine abstrakte former som gestalter som opptrer på en scene.  

Senere tok han altså interessen for scenisk drama med seg inn i bildekunsten. Lerretet tjener etter hvert som et tablå for mellommenneskelig drama. Uten noe gjenkjennelig motiv eller figurer utfolder dramaet seg nå i komposisjonen og i fargespillet, og med ett eller flere myke, rektangulære felt i hovedrollen.  

Også Rothkos eget liv var preget av mye drama. Han emigrerte til USA som barn, opplevde år med økonomiske vanskeligheter, gjennomgikk samlivsbrudd, og han mistet familiemedlemmer og nære venner. I perioder slet han med depresjon og høyt alkoholforbruk, og i 1968 ble han rammet av hjerteinfarkt. Han opplevde stor kunstnerisk suksess mot slutten av livet, men strevde med personlige problemer. Tidlig på morgenen 25. februar 1970 ble han funnet død i sitt atelier. Han hadde tatt sitt eget liv. 

Utviklet Rothko en «sen stil» mot slutten av livet? Kan vi snakke om en egen, karakteristisk fase, forskjellig fra hans mest kjente arbeider fra rundt 1950? I nyere tid har Late Style etablert seg som en egen kategori i kulturhistoriske drøftelser. Ludwig van Beethovens nesten atonale musikkstykker på tampen av karrieren er et kjent eksempel. 

Rothkos siste malerier har en litt uavklart status i kunstnerskapet. De fleste av maleriene er mørke og sparsomme, men det er også påfallende hvordan de lodne, rektangulære formene endrer karakter. De løses opp og bildet deles isteden av en gjennomgående, vannrett linje. Endringen åpner for et illusjonistisk bilderom, med antydninger av en horisont og et landskap. Sånn sett brøt Rothko med sitt eget bildespråk mot slutten. Mange har koplet disse endringene til hans økende helseproblemer, med hjertekomplikasjoner, alvorlige depresjoner og til slutt hans selvmord i februar 1970. 

Ser vi på Rothkos siste malerier mer samlet, framstår arbeidene som flere hakk mer sammensatt og mangetydige. Han fulgte rådet fra legen om å gå ned i format og benytte materialer som var mindre fysisk krevende. Akryl på papir ble nå hans fremste virkefelt. Mange arbeider er lysskimrende og har en annen materialvirkning enn tidligere. De vitner om en kunstner som fortsatte å jobbe abstrakt og med fargefelt som basis, men som kombinerte dette med en eksperimenterende innstilling. Rothko gjentok seg sjelden, men søkte seg isteden videre helt til det siste. 

Rothko er best kjent for sine store malerier på lerret. Mindre kjent er det at han også malte mye på papir. I løpet av den rundt 40 år lange karrieren skapte han over tusen slike arbeider. Disse følger Rothkos kunstneriske utvikling og søken etter et eget språk. Samtidig visker de ut skillet mellom maleri og tegning, i alle fall slik vi vanligvis forstår de.  

Da Rothko hadde sin første separatutstilling i 1933, viste han utelukkende malerier på papir. På denne tiden arbeidet han figurativt og malte særlig landskap, portretter og byscener. Han malte mye på akvarellpapir, men eksperimenterte også med farget papir og papir med forskjellige typer tekstur. For å oppnå myke overganger blandet han gjerne fargene direkte på papiret i raskt tempo. Noen ganger kombinerte han vannmaling med andre malemedier og skapte virkningsfulle effekter ved å gni og skrape i overflaten på papiret. 

Også etter å ha utviklet sin modne stil hadde Rothko perioder der han malte mye på papir. I 1958–59 skapte han rundt 55 slike malerier. Hele papiret ble først dekket med uttynnet maling – ofte vannbasert – i flere lag, før han penslet ut rektanglene i farger som oransje, gul og rød. Resultatet var effektfullt og ikke så ulikt hans malerier på lerret. Etter hvert gikk han over til papir på rull for å kunne arbeide i større format. Trolig benyttet han tre forskjellige papirtyper som assistenten hans kuttet og festet direkte på et stort staffeli med tape.  

I sine siste leveår malte han om lag 275 malerier på papir, noen av dem over to meter høye.  

Hva er det med Rothkos malerier som gjør at de fortsatt vekker så stor interesse? Kunstmuseer kappes om å få stille dem ut, nye bøker publiseres, og akademiske analyser gjennomføres. Arbeidene hans skaper besøks- og auksjonsrekorder. Har maleriene en x-faktor, noe særegent i spann med noe gjenkjennelig, som gjør at mange får lyst til å studere dem nærmere og forstå dem bedre?  

Det kan falle lett å avskrive Rothkos abstrakte malerier som tomme. Mye fordi de i så stor grad byr på «nesten ingenting». Men kanskje trigger fraværet av tydelige holdepunkter en undring eller nysgjerrighet. 

Det at maleriene ikke har motiv, symboler eller ansporende titler, åpner for en erfaring av verkene mer som gestalter enn som objekter til fortolkning. De inviterer til å se nærmere på hvordan fargene er ført på underlaget, hvordan formene trer fram og står i forhold til hverandre, og hvordan små og store sår, spor og merker påvirker overflaten. Og siden vi ikke har noen fasit for hvordan maleriene skal erfares, inviteres du til å gjøre dine egne refleksjoner og betraktninger.  

Rothko var svært opptatt av forholdet mellom verk og betrakter. Maleriene skulle helst monteres lavt, uten rammer og uten glass, for å skape en mest mulig nær og direkte kommunikasjon med betrakteren. «Jeg vil være intim og menneskelig», sier han et sted. Mange malerier er påfallende store – ja, så store at de omslutter deg. Andre legger opp til en mer likevektig relasjon, som om vi står overfor et vanlig speil, én til én. 

Interessert i å bli bedre kjent med Mark Rothko? Kjøp boka her