At hus kan ha en nasjonalitet er en moderne idé. 1800-tallets interesse for ulike kulturer ga en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet rundt nasjonale stiler. Diskusjoner om hva som var nasjonalt, og hvorfor, gikk over hele Europa.
I Norge ble middelalderen raskt identifisert som en storhetstid, en periode hvor nasjonen var sterk og uavhengig. Stavkirker og laftede bondehus fikk status som nasjonale symboler.
Hva som i dag oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, men mange av 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske er fortsatt gyldige. «Drager og laft» presenterer denne historien gjennom tegninger, fotografier, modeller og malerier.
Før 1850 ble stavkirker av mange sett på som upraktiske og primitive. Maleren Johan Christian Dahl var blant de første som så verdien av dem, og bidro til å gjøre disse kulturminnene kjent i Norge og Europa. Da stavkirken i Vang skulle rives, mislyktes forsøk på å få den flyttet et annet sted i Norge. I stedet sørget Dahl for at den ble bevart ved å bli solgt til utlandet.
Stavkirkenes status endret seg raskt, og på 1860-tallet ble Borgund stavkirke ansett som det aller mest autentisk norske. En storslått modell av kirken ble brukt til å markedsføre Norge i utlandet.
Arkitektur var ett av flere viktige aspekter ved det kulturelle og politiske nasjonsbyggingsprosjektet for den unge staten Norge. Også stabbur fikk status som en urgammel nasjonal type, og hus utstyrt med dyreornamenter, mønekammer eller stabburformer ble erklært å være i «gammel norsk stil», i dag mer kjent som «dragestil».
At det ekte nasjonale var å finne i folkekulturen var en utbredt oppfatning i hele Europa. Bønder ble forstått som forvaltere av nasjonale essenser, og de gamle husformene på landet som direkte forbindelse til sagatiden. På ekskursjoner til storgårder på Østlandet ble arkitekt Hermann Schirmers elever instruert både i studier av gammel skikk og til å bruke denne tradisjonen i sine egne arbeider.
Annette Wiese Schirmer, «Mønstre for husflid», 1896. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Magnus Poulsson, «Tine fra Sel i Gudbrandsdalen», 1904. Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik
Frida Hansen, «Bonderoser», ca. 1899. Foto: Frode Larsen / Nasjonalmuseet
Annette Wiese Schirmer, «Blomsterstudie», 1896. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Sagatid og middelalder vekket interesse internasjonalt. På verdensutstillingen i Paris i 1889 gikk historieformidling og markedsføring hånd i hånd. Modeller av kataloghusene til firmaet Thams fra Orkanger ble vist side om side med modeller av Borgund og Heddal stavkirke.
Nasjonale stiler var også eksplisitt politiske. I Njauddâm / Näätämö / Neiden i Sør-Varanger, rett ved riksgrensa, ble det bygget et kapell som åpenbart refererte til stavkirkene. Den skulle fungere både som grensevokter og fornorsker av den skoltesamiske og kvenske lokalbefolkningen.
En dundrende god utstilling
Utforsk utstillingen i 3D
Prosjektleder: Cathrine Furuholmen
Kurator utstilling: Bente Aass Solbakken
Kurator formidling: Ole Høeg Gaudernack
Pressekontakt: Rannveig Falkenberg-Arell
