Stille revolt: Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet

På slutten av 1960-tallet dukket en ny, radikal kunstretning opp på den internasjonale kunstscenen: konseptkunsten. Gjennom et kritisk blikk på kunstobjektet, kunstinstitusjonen, konvensjoner og teori, utfordret den de rådende forestillingene om hva et kunstverk kunne være.

I norsk kunsthistorieskriving har imidlertid konseptkunsten glimret med sitt fravær, og retningen har heller ikke vært presentert i større utstillinger. Med «Stille revolt» ønsker museet å revidere forestillingen om konseptkunsten som et tomrom i vår nære historie. Søkelyset rettes mot pionerene som på 1970- og 80-tallet utfordret kunstverkets status som estetisk objekt og vare, og som i et stille opprør banet vei for dagens kunstpraksiser.

Utstillingen viser rundt 50 verk av kunstnerne Bård Breivik, Paul Brand, Marianne Heske, Gerd Tinglum, Viggo Andersen, Bente Stokke, Inghild Karlsen, Lars Paalgard, Oddvar I.N. Daren, Audun Sørsdal, Terje Munthe, Carina Hedén og Ingerid Book.

Pustende ballong og mugne brød

Spennet i arbeidene er stort – fra fotografier og videoverk som dokumenterer land art, intervensjoner og performancer, via grafikk og fotomontasjer, til større skulpturelle arbeider. Utstillingen byr blant annet på en rekonstruksjon av en installasjon av mugne brød som Bård Breivik lagde til sin debututstilling i 1974, og Inghild Karlsens nesten fire diameter store pustende ballong av tovet filt. Mange av arbeidene har ikke vært vist for et større publikum før nå.

Rusk og rask som kalles kunst

Konseptkunsten har blitt beskrevet som en revisjonistisk impuls som rettet seg mot hele kunstinstitusjonen. Ikke bare kunstobjektet, men også gallerisystemet, sosiale normer, kunstkritikk og teori skulle forandres. Timingen for en radikal endring i norsk kunst var langt fra ideell: Kunstscenen på 1970-tallet var preget av estetisk konformitet, isolasjonisme og politisering. Resultatet var at norske kunstnere som arbeidet med en idébasert og dematerialisert kunst i liten grad slapp inn på gallerier og museer. Mottagelsen blant kritikerne var heller ikke spesielt positiv: Arbeidene ble møtt med alt fra overskrifter à la «Rusk og rask som kalles kunst», til mer generell desinteresse.

Et ukjent bruddpunkt i norsk kunsthistorie

Usynligheten til tross, representerte den norske konseptkunsten et viktig brudd i norsk kunsthistorie: Retningen introduserte nye medier som dokumentasjonsfoto, video og readymades. At flere av kunstnerne endte opp som professorer på kunstakademiene, bidro også til at de reformerte den hjemlige kunstutdannelsen fra en konservativ, verksorientert modus til en mer idé- og prosessbasert pedagogikk.

Utstillingen kan sees i sammenheng med en internasjonal forskningstrend som har utvidet og revidert konseptkunstens kanon. Dette arbeidet har blant annet resultert i gjenoppdagelsen av glemte konseptuelle praksiser i Øst-Europa og Sør-Amerika.

I forbindelse med utstillingen arrangeres det tre fagseminarer og en kunstnersamtale med to yngre norske kunstnere som snakker om hvilken betydning den historiske konseptkunsten har hatt for deres arbeid.

Kurator utstilling: Ingvild Krogvig
Prosjektleder: Marthe Tveitan