Like før. Sidsel Paaske (1937–1980)

«Vi spiller mens vi øver», var Sidsel Paaskes livsmotto. I løpet av sin korte kunstnerkarriere var hun åpen for stadig nye impulser og uttrykte seg i mange ulike medier. Hun startet med å lage tekstilkunst, men var rask til å bryte ny «ismefri» mark. Med eksperimentlysten i ryggmargen kastet hun seg over en rekke ulike uttryksformer og arbeidet fritt med teknikker som akvarell, maleri, tekstil, emalje, musikk, tekst, bokillustrasjoner, skulptur og smykkeskunst.

Sentral på kunstscenen i Oslo

Som medlem av Gruppe Gullfisken og som en del av Skippergata-miljøet var Paaske en sentral person på Oslos kunstscene i perioden 1965–80. Hennes skulptur Brent fyrstikk (1966) er blitt kalt Norges første popkunstverk. En variant av samme motiv ble laget 21 år senere av den amerikanske popkunstens far, Claes Oldenburg.

Kort kunstnerisk karriere

Da hun plutselig dør, bare 43 år gammel, har hun rukket å ha et titalls separatutstillninger og har medvirket i like mange gruppeutstillinger. Hun har sunget med den amerikanske jazzmusikeren Don Cherry og har publisert, illustrert, kuratert og debattert. Paaske var fagpolitiskt aktiv og gjorde audiovisuelle samarbeidsprosjekter med blant andre Arne Nordheim og Jan Garbarek.

Men hva hendte siden?

I standardutgaven av Norsk Kunsthistorie (bind 7) som ble utgitt bare tre år etter Paaskes død, er hun ikke engang nevnt. Til tross for at hun var redaktør for Billedkunstneren fra 1978 til 1980, kommenteres hennes bortgang bare med overskriften «Sidsel Paaske er død» og et kort sørgedikt i tidskriftet. Det er signert Gro, og er en personlig hilsen fra kunstnerkollegaen Gro Jessen. Redaktøren skrev ingen formell uttalelse eller nekrolog. Først i 1989 lages det en minneutstilling.

Med utstillingen forsøker vi å forstå hvordan et så komplekst og interessant kunstnerskap som Paaskes har vært så underkommunisert til etterverdenen. Hvorfor har ikke Brent Fyrstikk fått den sentrale plassen i norsk kunsthistorie som den fortjener? Hvordan har det seg at Paaskes kunstnergjerning ikke er blitt tatt på alvor? Og hvilke mekanismer er det egentlig som styrer kanoniseringsprosessen?

Forskningsprosjekt

Til grunn for utstillingen ligger et omfattende forskningsprosjekt som kurator Stina Högkvist har arbeidet med de siste årene. Högkvist har systematisk gått gjennom materialet etter Paaske. En stor del av materialinnsamlingen bygger på at Paaskes sønn, Carl Størmer, bokstavelig talt har tømt kjelleren sin for dødsboet etter moren, og kjørt det til Museet for samtidskunst.

Det omfattende materialet inkluderer brev, plakater, dagbøker, fotoalbum, skulpturer, smykker, illustrasjoner, musikk, skisser, collage og malerier. Tidsspennet strekker seg fra tidlig barndom fram til hennes død.

Det todelte forskningsprojektet munner ut i en utstilling og en lengre katalogtekst. Katalogen inkluderer også tekster av Jorunn Veiteberg, Terje Mosnes og Jan Erik Vold.

Utstillingen presenterer verk av blant andre Claes Oldenburg og Henrik Olesen sammen med Sidsel Paaskes kunst. Utstillingens design er utformet i nært samarbeid med den svenske kunstneren Bella Rune.

Kurator utstilling: Stina Högkvist
Kurator formidling: Anita Rebolledo
Prosjektleder: Marthe Tveitan