Sanselig tilnærming til kunst

I forskningsartikkelen «Interaktiv sanselig tilnærming til modernistisk skulptur: fra formidlingspraksis til utstillingskonsept» undersøker kurator formidling Line Engen ved Nasjonalmuseet to utstillings- og formidlingsprosjekter.

Aktivt deltagende formidlingsrom

I Nasjonalmuseets utstilling «Aase Texmon Rygh. Modernisme for alltid!», som i 2014 viste en rekke av Aase Texmon Ryghs modernistiske skulpturer, ble tre rom benyttet til formidling. Her kunne publikum delta i ulike aktiviteter: berøre en bronseskulptur, se en fysisk støpeprosess og lage papirskulpturer. På denne måten tilbydde museet en aktivt deltagende formidling som foregikk inne i utstillingen, og som var åpen for alle – som del av utstillingens faste formidling.

Engens artikkel beskriver hvordan disse formidlingsrommene var fundert både på teoretiske perspektiver og på erfarings- og publikumskunnskap. I denne sammenheng viser hun til forskning om deltagelse i kunstmuseer og til teorier om en aktiv tilnærming til kunst. Engen påpeker at formidlere lenge har erfart at både barn og voksne setter stor pris på åpne verksteder hvor de kan delta i aktiviteter og i skapende prosesser som tar utgangspunkt i kunsten.

Behov for økt kunnskap om samtidskunst

I forbindelse med formidlingen til utstillingen «Aase Texmon Rygh. Modernisme for alltid!» tok Nasjonalmuseet en rekke viktige hensyn. I Engens artikkel drøftes både hennes egne erfaringer og ulike publikumsundersøkelser, som overordnet viser et behov for økt kunnskap om samtidskunst blant publikum. Det vises også til forskning som avdekker at skoleelever sjelden lærer om kunst som er laget etter 1945, og at dette er en av årsakene til at samtidskunsten ikke er en sentral del av flertallets forståelseshorisont. Engen hevder at mangelen på grunnleggende kunnskap kan stå i veien for en følelsesmessig sterk opplevelse av et kunstverk. Undersøkelsene peker på at mange opplever møter med samtidskunst som fremmedgjørende. Et av midlene for å ta hensyn til dette i Texmon Rygh-utstillingen, var en tidslinje med tekst og bilder, som på pedagogisk vis ga innblikk i kunstneren og modernismen.

Et toneangivende utstillingskonsept

I etterkant av Texmon Rygh-utstillingen ble bruken av formidlingsrom mer utbredt i Nasjonalmuseet. Utstillingens formidlingsrom og konsept ble også utgangspunktet for vandreutstillingen «Aase Texmon Rygh. Evighetens form», hvor publikum for første gang fikk muligheten til å berøre modernistiske skulpturer i selve utstillingen.

Berøringens kraft

Artikkelen legger frem resultatene fra ulike publikumsobservasjoner og intervjuer. Utstillingen la opp til et «først sanse, så forstå»-konsept, men publikumsundersøkelsene viste at flere ønsket å lese en veggtekst eller å lage noe først, og deretter berøre ulike objekter. Engen hevder at dette tydeliggjør hvor viktig det er å tilby ulike innganger til ulike tematikker og objekter som er utstilt. Den amerikanske forskerduoen Lynn Dierking og John Falck stadfestet allerede tidlig på nittitallet, at det er viktig å legge vekt på ulike publikummeres individuelle museumserfaring, basert på en personlig, sosial og fysisk kontekst.

I de ovennevnte publikumsundersøkelsene svarte enkelte at opplevelsen av å berøre en skulptur bidro til at de husket den bedre. En annen svarte at de: «… vil kjenne på materialene, kjølig kald stein. Liker roen i dem.» Engen knytter disse funnene til konseptet om emosjonell berøring i kognitiv og nevrologisk forskning. Hun påpeker at når mennesker tar på ting, gjør de det ikke bare for å undersøke dem, men også for å få en følelse av objektet – disse signalene påvirker så områdene for det emosjonelle i hjernen. Det hevdes også at gjennom berøring, kan objektene tre inn i menneskers personlige sone. På denne måten er et kunstverk ved en slik berøring, ikke lenger «en fremmed», argumenterer Engen.

En verktøykasse for nyskapning

Artikkelen vektlegger hvor viktig godt samarbeid og tverrfaglig kreativt prosjektarbeid er for å legge til rette for nyskaping. I de aktuelle prosjektene som undersøkes, ble «Verktøykassa» anvendt – en metode for prosjektarbeid som sørger for at alle aktører involveres tidlig i prosessen, og at publikumsperspektivet er med helt fra starten. Denne idéfasen er avgrenset i tid, men åpen i form, og legger til rette for at alle involverte kan bidra med sine meninger og ideer.

Les artikkelen om sanselig tilnærming til kunst her