Vinyl i Nasjonalmuseets samling

Kunst og musikk forsterker hverandre på ulike måter. Hvorfor er coveret en så viktig del av et album?

Albumcover

Da Sonic Youth skulle gi ut sitt doble album Daydream Nation i 1988, tok de kontakt med den tyske samtidskunstneren Gerhard Richter for å gjenbruke hans maleri Candle på platecoveret. Resultatet står i dag som ett av de beste eksemplene på visualisert musikk.

Platecovere har siden introduksjonen av vinylformatet fungert som et lerret hvor to kreative disipliner kan smelte sammen. Selv om antallet grafiske designere har økt i takt med musikken som har blitt utgitt de siste 70 årene, har mange artister foretrukket å bruke eksisterende kunstverk for å visualisere platene sine. 

Mange billedkunstnere har derimot skapt spesifikke verk tilpasset musikken og hva albumet i sin helhet ønsker å formidle. Et tidlig eksempel er bauhaus-kunstneren Josef Albers cover til albumet Provocative percussion av Enoch Light og The Light Brigade i 1959. Resultatet er modernistisk tonesatt grafisk design, som blant annet inspirerte den norske grafiske designeren Knut Harlem ti år senere i forbindelse med Egil Kapstad Choir & Orchestras album Syner.

Norske kunstneres innflytelse på musikken

Albumcover
Inger Sitter, Alf Andersen, Philips Records, plateomslag, 1964 © Sitter, Inger/BONO
Foto: Nasjonalmuseet

Maleren Inger Sitter er et av de tidligste eksemplene på en kunstners innflytelse på et platecovers sluttresultat i Norge. I 1964 hadde hun et gjennombrudd med teksturrike collage-malerier ispedd utrevede papirremser fra avisenes forsider. Da den brått avdøde fløytevirtuosen Alf Andersen skulle hedres med et album viet hans musikk, brukte Sitter nettopp bilder og konsertanmeldelser fra aviser til å lage coveret. På en sort bakgrunn blandet med grafiske strøk i rødt, hvitt og blått, visualisere hun den norske tonekunstneren som hadde gått ut av tiden i ung alder.

Seks år senere skapte grafikeren og primus motor i Svein Finnerud Trio et av Norges første gatefold, eller utbrettbare cover, hvor opptil flere av hans kunstnervenner bidro både inni og utenpå. I utslått tilstand ga omslagene rom for større eller flere grafiske oppslag og informasjon om albumet, såkalte liner notes. Selv om sluttproduktet skulle signalisere hvilken sjanger trioen tilhørte, utfordret de formatets ytterpunkter med forskjellige uttrykk som popkunst, tegning og foto. 

Nerdrum i omsluttende form

Hva så med norske covere som tok utgangspunkt i allerede skapte kunstverk?

Norges første dobbeltalbum var plata Friendship med prog-rockere Junipher Greene, utgitt 1971. Bandet valgte å gjenbruke Odd Nerdrums maleri Tidens skjønnhet, som hadde blitt stilt ut i Galleri 1 i Bergen samme år.

Albumcover
Odd Nerdrum, Team Trykk AS, Sonet, «Friendship-Junipher Greene», 1971 © Nerdrum, Odd
Foto: Nasjonalmuseet

Nerdrum var en motstrøms kunstner allerede på denne tiden og orienterte seg mot forbilder fra kunsthistorien. Han dyrket Rembrandt-skolens idealer, og malte sine bruntonede modeller i mørklagte sosialrealistiske settinger. 

Vertikalt brettet ut, viste coveret et motiv som harmonerte godt med albumets tittel; en moderne kledd, ung kvinne i forgrunnen, som blir forsøkt sjekket opp av en kø med menn bak henne. 

Selv om Friendship ble en suksess, er det mye som tyder på at kunstneren bak det hele ikke var helt fornøyd med å se verket sitt mangfoldiggjort rundt om i landets mange platebarer. Nerdrum skal visstnok ha destruert maleriet kort tid etter. Dermed eksisterer verket i dag kun reprodusert som platecover.  

Odd Nerdrum foran maleriet «Tidens skjønnhet», 1970–71.
Foto: Bergens Tidende

Punkens inntog

Et tiår senere ledsaget punk en mer alternativ innstilling til produksjon av plater. Ofte ble coverne stensilert og brettet sammen på dugnads vis, noe som sto i stil med punkens antikommersielle utgangspunkt. Det tok likevel ikke så lang tid før også denne alternative bevegelsen lot seg inspirere av kunsten.

I 1982 skulle vokalisten og kunstneren Andrej Nebb gi ut plate med sitt nye bandprosjekt Holy Toy. På coveret til albumet Warszava spiller fotografen Tom Sandberg hovedrollen, med et mørktonet svarthvitt-motiv av asfalt som så vidt dekker gammel brostein. Det ble en effektiv sammenstilling av tekst og bilde som kunne ses på som en direkte kommentar til datidens Sovjetiske intervensjon i Polen. 

Albumcover
Andrej Nebb, Tom Sandberg, Uniton Records, «Holy Toy. Warszawa», 1982 © Sandberg, Tom, Nebb, Andrej
Foto: Nasjonalmuseet

Et kjennetegn fra denne brytningstiden var likevel å frigjøre seg fra politikken som hadde preget store deler av musikkindustrien på 1970-tallet. New wave, på norsk kalt nyveiv, var i vinden på samme tid. I likhet med punk representerte retningen et opprør mot den kommersielle, teknifiserte rocken.

Nyveiv-artisten Svenn Jakobsen, med aliaset Svart Klovn, dyrket undergrunn og skeiv kultur. I 1983 tok han kontakt med grafikeren Dagfinn Knudsen og ba om å få bruke hans koldnålsradering med samme tittel til sitt utbrettbare singelcover for Knust knekt/macho Manifest

Albumcover
Dagfinn Knudsen, Uniton Records, «Svart Klovn (Knust Knekt / Macho Manifest)», 1983 © Knudsen, Dagfinn
Foto: Nasjonalmuseet

I originalverket fra 1982 var nemlig Svenn Jakobsen modell og Dagfinn Knudsen endte opp med å gjøre en serie basert på musikerens androgyne og konfronterende fremtoning. Disse ble ufarliggjort som speilede knekter fra en kortstokk, noe som samtidig inntar en ironisk distanse slik denne epoken er kjent for i populærkulturen. 

Vinylplatas død?

Undergrunnsrocken var også arnested for Jokke & Valentinerne. Deres plateutgivelser ble ledsaget av et tegneserieunivers skapt av Christopher Nielsen, broren til frontmannen i bandet. Brødrene var flasket opp på både kunst og musikk, og med platesamlinger fra tiden da et cover var noe mer enn bare et beskyttende omslag for musikken. 

Ofte inneholdt Nielsens cover også en fysisk tegneserie, eller andre såkalte inners, vedlegg som skulle være for innbitte fans. Jokke & Valentinernes siste plate før frontmannen døde av en overdose, var et slikt tettpakket produkt for fansen. I en tid hvor LP-en ble erklært død av de store plateselskapene, fikk Jokke & Valentinerne likevel gitt ut 500 håndnummererte eksemplar signert av bandet. Resten måtte nøye seg med CD-utgivelsen.  

Albumcover
Christopher Nielsen, Sonet (Produsent), «Alt kan repeteres. Jokke & Valentinerne», 1994 © Nielsen, Christopher/BONO
Foto: Nasjonalmuseet

Vinylplatas død ble heldigvis kortvarig, og på 2000-tallet begynte både små og store selskaper å trykke musikk i 33 1/3 dels hastighet igjen. Men ikke alt var gitt ut i LP-størrelse.

Da det britiske rockebandet Radiohead skulle gi ut sin lenge etterlengtede oppfølger KID A i 2002, var vinylformatet de presenterte en dobbel 10-tommer, altså en mellomting av en singelplate og en vanlig LP. 

Her til lands ble plater gjerne gitt ut i små opplag eller utgivelser på farget vinyl, der det fulgte med ekstra covermateriale. På den måten fikk kunden i pose og sekk. 

Det oslobaserte selskapet Rune Grammofon la ofte ved CD-versjoner av vinylplata som en bonus, kanskje for å tiltrekke seg HiFi-interesserte målgrupper. Selskapet samarbeidet på 2000-tallet med multikunstneren Kim Hiorthøy til deres ulike utgivelser i skjæringspunktet mellom jazz og støymusikk. Kunstneren hadde siden 90-tallet hatt en lang karriere som trondheimsbandet Motorpsychos foretrukne leverandør, og skal etter sigende aldri ha hørt musikken før han fikk i oppdrag å visualisere den. 

Han lagde også musikkvideoer og brukte stillbilder fra film og foto-mediet på en ny og frisk måte. Da powerjazz-trioen til Hedvig Mollestad skulle gi ut sitt tredje album Enfant terrible, løste Hiorthøy dette ved å sentrere et gråtonet portrettfoto av Mollestad, pent antrukket og med oppsatt hår, kanskje i kontrast til nettopp tittelen.  

Albumcover
Hedvig Mollestad Trio, Kim Hiorthøy, Rune Grammofon, «Enfant Terrible», 2014 © Hiorthøy, Kim
Foto: Nasjonalmuseet

I dag produseres det mer musikk på vinyl enn på flere tiår. En ny generasjon lar seg fascinere av både omslag og musikk gjengitt gjennom det gamle analoge formatet.

Samtidig er CD-en blitt nedprioritert av de store selskapene, men i likhet med LP-platens oppstigning fra asken har også den blanke plastdisken fått sin renessanse.

Selv om platecovere i alle størrelser som regel er ment som utfyllende supplement til det som finnes på innsiden, kan man vel trygt påstå at det ytre også teller.