Tekst av redaksjonen
2020 er 300-årsjubileet for den italienske kunstneren Giovanni Battista Piranesis (1720–1778) fødsel. Piranesi var arkitekt, grafiker, arkeolog, forfatter, scenograf, møbeldesigner, antikvitets- og kunsthandler og en av 1700-tallets mest markante personligheter.
Men han har satt dype spor også i ettertiden. Best kjent er han for sine etsninger der han fremstiller byutsikter, arkitekturfantasier og fengselsscener. Piranesis visjoner har hatt stor påvirkning på moderne fotografi, film, maleri, litteratur og arkitektur. Innflytelsen fra 1700-tallsmesteren har også hatt betydning for de ulike fagfeltenes forståelse av det moderne som sådan.
Ambivalensen, motsetningene og kontrastene som ettertiden har lest inn i Piranesis kunst har bidratt til å forme den moderne tidsalderen fra essayisten Thomas De Quincey til Walt Disney, og arkitekter fra Louis Kahn til Rem Koolhaas.
Roma slik den kunne ha vært
Piranesi ble født og vokste opp i Venezia, men flyttet til Roma som 20-åring. Han ble besatt av Romas mange lag med historie der ruiner og fragmenter lå stablet. Han gjorde byen til sitt motiv. Selv om han viet seg til grafikken, omtalte han seg selv som arkitekt og signerte nesten uten unntak sine kobberplater «Piranesi architetto».
Da han døde hadde Piranesi rukket å produsere mer enn tusen kobberplater, utført hovedsakelig med etseteknikk. I arkitekturfremstillinger som vippet mellom virkelighet og fiksjon, mellom figurasjon og abstraksjon, mellom fortid og nåtid, gjenskapte han byen slik den var og slik den kunne ha vært.
Etsning
Etsning er en grafisk teknikk som hører inn under det vi kaller dyptrykk. Utgangspunktet er en kobberplate som blir dekket med et syrebestandig materiale kalt etsegrunn. Motivet tegnes med et butt redskap i etsegrunnen. Platen blir deretter behandlet med syre som lager fordypninger der metallet er blottlagt. Ved trykking på papir vil motivet på platen fremstå speilvendt.
Da Piranesi ankom Roma i 1740 ble han raskt elev av den kjente grafikeren Giuseppe Vasi (1710–1782). Hos Vasi lærte han å perfeksjonere etseteknikken. Piranesis etsninger utmerker seg med sitt maleriske uttrykk, duse overganger og stofflige tekstur fremfor korrekt detaljering.
Fordreid virkelighet
På 1700-tallet var etterspørselen etter byprospekter stor blant turister på dannelsesreise. Roma var et opplagt stoppested på den såkalte «Grand Tour». Piranesis gjengivelser av Roma ble ivrig samlet og endte opp på veggene i hus og slott over hele Europa, også i Norge. Etsningene bidro til å forme et fordreid bilde av Roma.
Noen tilreisende ble direkte skuffet i møtet med en by som viste seg å være langt mindre storslagen enn den Piranesi hadde forespeilet dem. Men andre igjen verdsatte disse trykkene i deres egen rett, som en fornyelse av sjangeren. Da forfattere rundt 1900 kalte Piranesi «Arkitekturens Rembrandt» var det ikke bare på grunn av hans tekniske virtuositet, men også fordi han ga monumentene liv, som om han tegnet psykologiske portretter av Romas arkitektur.
Piranesi og Nasjonalmuseet
I 1877 tok den norske kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson (1832–1917) initiativ til å opprette Christiania Kobberstik- og Haandtegningssamling. En annonse ble satt inn i en avis for å oppfordre velvillige samlere til å gi gaver til den nyopprettede samlingen. Samlingen ble i 1908 formelt del av Nasjonalgalleriet (i dag Nasjonalmuseet). Blant de første gavene som kom inn var to trykk av Piranesi.
Dette ble begynnelsen på Nasjonalmuseets samling av hans kunst. Siden har samlingen vokst, og på 1970-tallet kunne museet anskaffe verk fra den kjente serien Carceri d´invenzione («imaginære fengsler») som utkom for første gang i 1749/50 og deretter i en forøket og kraftig bearbeidet utgave i 1761.
Serien er et eksempel på Piranesis arkitekturfantasier. Her beveger han seg vekk fra dramatiske, men gjenkjennelige prospekter av Roma, til arkitekturfremstillinger som er surrealistiske, nærmest hallusinatoriske, i sin lek med romlige perspektiver. Carceri-serien har inspirert kunstnere, arkitekter, filmskapere, forfattere og filosofer helt til vår tid og har bidratt til forestillingen om Piranesi som en avantgarde, aktuell 300 år etter sin fødsel.
Utstillingen «Piranesi og det moderne» i Nasjonalmuseet
Nasjonalmuseet arbeider med en utstilling viet Piranesi til det nye Nasjonalmuseet, med den foreløpige tittelen «Piranesi og det moderne» / «Piranesi and the Modern Age». Utstillingen presenterer 1700-tallskunstneren for et norsk publikum. Den vil også se nærmere på gjenoppdagelsen av Piranesi i det 20. og 21. århundre.
Basert på Nasjonalmuseets egen samling og innlånte verk spenner utstillingen over ulike perioder og fagfelt. Utstillingen vil vise verk fra 1700-tallet til i dag; grafikk, maleri, tegning, fotografi, skulptur, bøker, arkitekturmodeller, arkitekturtegninger, kobberplater og film vil sidestilles. Forhåpentligvis vil noen nye linjer trekkes opp gjennom vår nære fortid og knytte overraskende forbindelser.
Piranesi fikk sin debut som «moderne» på den legendariske utstillingen «Cubism and Abstract Art» i 1936 på MoMA, kuratert av museets stifter og direktør Alfred H. Barr jr. Ikke bare befestet denne utstillingen de moderne retningene innen kunsten, men den var i stor grad med på å stake dem ut.
Barr inkluderte et trykk fra Piranesis Carceri-serie i utstillingen, og definerte Piranesi som proto-kubist. På linje med Delaunay, Picasso og Braque, inntok Piranesi en plass i den moderne kunstens kanon. Utstillingen tar opp tråden fra Barr, og forfølger Piranesis innflytelse inn i vår egen tid.
Utstillingen «Piranesi og det moderne» åpner i det nye Nasjonalmuseet og er basert på Victor Plahte Tschudis forskning. Tschudi er kunsthistoriker og professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), og hans bok med samme tittel utkommer i 2022. Wenche Volle er museets kurator, Ellen J. Lerberg er kurator formidling og Rikke Lundgreen er prosjektleder.