Tekst av Anne Sommerin Simonnæs
Les teksten på nordsamisk her: «Buot govat leat mu oaivvis»
Reisen har gått med fly fra Oslove / Oslo, deretter bil fra Evenášši / Evenes, langs smale veier etter hvert omgitt av høye fjell og noe som for forfatteren fremstår som et forblåst og karrig landskap. Store hvite vindmøller passeres på den ene siden og på den andre kommer det stadig trailere med snø og isbiter fykende fra taket. Så ved Giron / Kiruna, der verdens dypeste jernmalmgruve ligger, flater landskapet noe ut, og veien nordover går på nesten øde strekninger med trær og stor sjanse for å møte både rein, elg og rev. Fremme hos Britta Marakatt-Labba tas kollega Randi Godø og jeg varmt imot og loses inn i det lune kjøkkenet. Her, ca. 12 km nordøst for Kiruna, hvor våren så vidt skimtes på trærnes grønlige knopper, får vi servert den nydeligste reinsdyrgryte og oppleve genuin gjestfrihet.
Vi har avtalt et møte for å snakke om Marakatt-Labbas kunstnerskap, med vekt på arbeidsprosessen og valg av broderi som hovedmedium. På dette tidspunktet er hun i full gang med et verk til Beaivváš, det samiske nasjonalteateret i Guovdageaidnu / Kautokeino, der hun har valgt et annerledes format enn vanlig. Denne gangen blir det ikke en bred, men en langstrakt fortelling som starter nedenfra og går oppover. På toppen troner rypa som en mytologisk skikkelse. Om man kommer for nær, kan den varsle død, men den er også en verdig og poetisk representant i landskapet som hovedsakelig er reinens land. I dette verket fremtrer viktige momenter fra historien til Guovdageaidnu, med blant annet scener fra Kautokeinoopprøret i 1852, samt bildet av lávvuens utforming og innhold med sitte-og soveplasser. På mange måter oppsummerer dette verket hennes eget kunstnerliv, der historier om samenes hverdag, omsorgen for miljøet og naturen, i tillegg til drømmer og mytologi er fremtredende temaer. Her, i dette lyse, romslige arbeidsrommet har hun gjennom årene tilbrakt utallige arbeidstimer med en imponerende sterk gjennomføringsvilje.
Marakatt-Labba bestemte seg tidlig for å jobbe med tekstile materialer. Allerede som barn ble hun inspirert av sin mors duddjon / håndarbeider, og hun var 16 år da hun startet på yrkesskolen med søm og vev som hovedområde. Hun forteller:
«Jeg visste hva jeg ville og ønsket en bred faglig bakgrunn. Årene på yrkesskolen ga meg unike kunnskaper om de tekstile materialene og hvordan de ulike kvalitetene behandles, noe jeg dro fordel av da jeg senere kom til HDK, Høyskolen for design og kunsthåndverk i Göteborg på 1970-tallet. Her fikk jeg et forsprang i forhold til de andre, for de kunne ingenting om vev og tekstile materialer. Selv om broderi som kunstform egentlig ikke hadde noen særlig status på denne tiden, passet det godt til meg; jeg har alltid hatt tro på mediet, selv om det er tålmodighetsarbeid og svært tidkrevende. Det handler mye om hvordan du ser på materialet, hvordan det passer sammen. Og så tror jeg man må ha en egen personlighet, være litt sta, og det er jeg.»
Før studietiden i Göteborg tok hun en toårig forberedende kunstlinje på Sunderbyn folkhögskola i Norrbotten, der det ble undervist i tegning, oljemaling, grafikk, akvarell og foto. Disse tidlige arbeidene vitner om hennes solide tegneferdigheter, farge- og formsans.
«Det tok meg lang tid å lære meg å tegne. Alle de andre gjorde de fineste skisser på skolen, men ikke jeg. Mine var de verste og styggeste, syns jeg. Så jeg ble nødt til å analysere meg selv, hvorfor hadde jeg så vanskelig for skisser, og hvorfor gikk jeg aldri inn på skolens fine bibliotek? Der satt jo alle de andre og lot seg inspirere av kunstbøker som de bladde i. Men jeg hadde min egen kunstbok inni hodet. Så jeg ville ikke knuse den, jeg måtte jobbe gjennom alt det som jeg ville fortelle, for å klare å bevare alt det jeg hadde inni meg. Og dette er en viktig del av min samiske arv. For når mine forfedre har sittet og sydd, så har de i materialet sett det de vil skape, og det har fulgt meg.»
Å formidle historier gjennom broderte bilder har lang tradisjon i nordisk og europeisk historie. Det mest kjente eksempelet er Bayeuxteppet, som fremstiller historien om Vilhelm Erobrerens tokt mot England og slaget ved Hastings i år 1066. Teppet, eller frisen, som er sydd på lin med ullgarn i siste halvdel av 1000-tallet, er 50 cm høyt, hele 70 meter langt, og er et av de best bevarte broderiene vi kjenner fra middelalderen. I tillegg til bildene finnes små tekster skrevet på latin, så det hele kan oppleves som en moderne tegneserie. Det samme gjelder for eksempel for det norske Høylandsteppet fra 1100-tallet, med scener fra Juleevangeliet. Vi vet at slike billedfremstillinger hadde stor betydning for å bringe videre fortellinger i en tid hvor skrift ikke var allemannseie. Historiske hendelser og religiøse eller mytologiske skildringer gjenspeiler her en verdifull kollektiv hukommelse. Broderikunsten ble utført av både kvinner og menn, med betydelige tekniske kunnskaper.
I denne 1000-årige broderitradisjonen har Marakatt-Labba befestet seg i vår samtid som en helt spesiell stemme, der fortellinger om samenes liv, som har vandret muntlig fra generasjon til generasjon, og kunstens språk er grenseløse. En av Marakatt-Labbas forbilder som ung var den selvlærte tekstilkunstneren Sten Kauppi (1922–2002) fra Giron, som markerte seg med broderier og applikasjon i en abstrakt eller ekspressiv figurstil, gjerne med kraftfull fargesetting. Med sine frie arbeider, der han også forvandlet tøyrester og brukte tekstiler til uttrykksfulle bilder, var han med på å fornye den svenske tekstilkunsten på 1960- og 70-tallet.
Det betegnende ved Marakatt-Labbas verk er hennes unike evne til å jobbe intuitivt og søkende; hun prøver seg frem underveis. Som billedkunstner er hun opptatt av å se at bildet får en riktig balanse, og hun er bevisst betydningen av å bedømme hvor man skal stoppe – forstå når komposisjonen sitter perfekt. Hun jobber helst uten skisser, det er kun i de tilfeller hun får et oppdrag, at hun utarbeider tegninger. Et eksempel på det er Lodderáidaras (Melkeveien), utført i blandingsteknikk, applikasjon og broderi, som i 2022 ble laget på oppdrag fra Stortinget. Det henger i Vandrehallen, der politikere og journalister daglig omgås hverandre. Som et svevende univers kommer det lysende mot oss med en kraftfull sol og glitrende stjerner.
«Her syns jeg det passet bra å jobbe med sirkler, for alt går jo i sirkler, og det er den samiske kulturen veldig preget av. Reindrift, joik og lávvuens form – alt går i sirkler», forteller Marakatt-Labba. «Men det var et veldig vanskelig arbeid å utføre. Du vet, tekstilene lever sitt eget liv, så jeg måtte punktfeste det mange steder underveis for å holde det fast», forklarer hun. De som får mulighet til å studere arbeidet på nært hold, vil se at det utvilsomt er et mesterstykke med stor detaljrikdom.
Marakatt-Labba jobber med små, runde broderirammer, til tross for at arbeidene i seg selv kan bli veldig store. Hun benytter ulike typer stoff som bakgrunnsmateriale, oftest lin eller ulike varianter av silke, og fargebehandler alt selv for å få det ønskede utgangspunktet.
«Jeg bruker syntetiske farger for de holder bedre.» Mens vi snakker, tryller hun plutselig frem fra skuffen det tynneste, letteste organsa, som hun har fått tak i fra Wales i England. «Først vasker jeg limet bort, da alle tekstiler inneholder mye lim, sånn at fargen setter seg bedre. Deretter farger jeg det inn i ulike nyanser. Det blir som en akvarell, som jeg senere spenner opp på veggen og vurderer videre hvordan jeg går frem.»
Om vi går enda tettere på og forsøker å vurdere hennes kunst håndverksmessig, kan vi oppdage at de tidligste arbeidene består av mange tette sting, mens de senere verkene er preget av applikasjon og bruk av sterkere farger. Hun utdyper: «Ja, det er en prosess, man forandres jo med årene. En del saker går jo an å forenkle ved å benytte seg av applikasjon, men fortsatt er jeg opptatt av den virkningen de bitte små stingene gir, for eksempel til å frembringe snø.»
Publikum som betrakter Marakatt-Labbas kunst, lar seg fascinere av hennes fabulerende, gjerne humoristiske forestillingsevne og naivistiske sjarm. Inspirasjon til arbeidene kommer ofte fra drømmer, og for å huske dem, har hun alltid en egen drømmebok liggende på nattbordet. I Deattán (Mareritt) fra 1984 kommer dette tydelig til uttrykk. Her fremstilles et grotesk scenario der en lávvu, hvor mennesker ligger og sover, invaderes av øvrigheten, fremstilt som store, svarte rotter. Her ser vi avbitte deler av bein og hoder, blodet som flyter, til tross for at dørgudinnen Uksáhkká står og vokter inngangen.
Et annet viktig arbeid Marakatt-Labba så vidt er i gang med, er verket som er spesialbestilt til den store utstillingen på Nasjonalmuseet i 2024. Her har hun fått frie tøyler, og hverken oppdragsgiver eller kunstneren selv vet på dette tidspunktet hvordan det vil bli. «Jeg ser for meg den nye tidens skog med vindmøller, hva finnes mellom der? Steiner og is som flyr, ingen dyr som går dit, det bråker og er livsfarlig på vinteren. Så kommer kanskje maskiner, vi får se.»
Med energiske og rytmiske sting vokser arbeidene hennes frem:
«Om jeg broderer feil, plukker jeg det ikke opp igjen. Det gjør jeg aldri. Jeg bare jobber videre. Det er ikke noe vits å sprette det opp, det tar for lang tid. Da finner jeg heller noe annet å brodere, av og til kan det nesten bli som et relieff, at man kan skulpturere et ansikt. Så iblant er det ikke helt dumt å brodere feil, fordi da får man et annet uttrykk. Jeg ønsker ikke at det skal bli for perfeksjonistisk; jeg vil heller jobbe mer fritt, slenge stingene litt hit og dit til jeg har dekket en hel form.»
På tross av motviljen mot perfeksjon finnes talentet til presisjon. Hun klarer det krevende kunststykket å få bildene til å fremstå med lekende letthet og skape det hun ønsker å formidle. Hver minste detalj, fra uttrykkene i ansiktene til trærnes eller kvistenes bevegelser, krever sin oppmerksomhet og bevissthet. Her vi sitter i hennes atelier denne fine vårdagen i juni, da vinteren ennå ikke har sluppet taket, forteller hun at det er på sine vandringer i nærområdet, langs med elven, inn mot skogen, at bildene kan oppstå:
«Jeg ser de brune stammene står med noe hvitt imellom og venter på at det grønne skal komme. Da tenker jeg at jeg ønsker at neste broderi skal bli nettopp som dette. Jeg tar bilder i hodet, som et klikk, så jeg senere kan jobbe etter minnet. Og så blir det som det blir. Arbeidene holder meg oppe, det er ikke noe som tynger meg. Folk i næromgivelsene kan av og til være litt bekymret. 'Åh, må du jobbe så mye, du kommer til å dø snart.' Men jeg liker det jeg holder på med. Ved å jobbe med broderi rekker man å tenke, med akvarell skjer alt så fort. Jeg syns ikke det gjør noe at det tar sin tid.»
