Mannen som aldri kastet noe

Søppelmuseet er litt overraskende preget av streng orden. Objektene er sirlig nummerert og utstyrt med merkelapper. Noen av lappene gir en nøktern beskrivelse av gjenstanden, andre skildrer minner fra Søppelmannens liv. «Jeg fanget den under bordet på kjøkkenet», kan man lese på lappen som er festet til en steindød, sort bille. Mens på lappen til lenken som en gang tilhørte hunden Tobik, står det: «Hun var fire år gammel og ble drept av en bil. Jeg fikk aldri noen ny hund». Slik lever det prosaiske og det tragiske side om side i restene av Søppelmannens levde liv.

Den første versjonen av installasjonen ble til i 1988, året etter at Ilya Kabakov hadde emigrert fra Sovjetunionen til Vesten. Bak seg hadde han 30 år som kunstner og illustratør i Moskva. Der hadde han vært en sentral skikkelse i to kunstnergrupper. Den første, Sretensky Boulevard, som var oppkalt etter gaten der Kabakovs atelier lå, omfattet først og fremst tegnere og illustratører. Den andre, Kollektive aksjoner, er i ettertid mest kjent for poetiske og ironiske performancer framført på jorder og skogholt i Moskvas utkantstrøk. Her kunne de operere fritt uten å utsettes for represalier av det sovjetiske sikkerhetspolitiet KGB.

I begge gruppene finner vi kunstnerne som i dag oftest bare omtales som moskvakonseptualister. I likhet med amerikanske og europeiske konseptkunstnere var de opptatt av at kunsten primært skulle formidle ideer, eller konsepter. Men i motsetning til mange vestlige konseptkunstnere var arbeidene deres gjennomsyret av en spesifikk politisk kritikk. Bildekunsten – som helt siden den russiske revolusjonen i 1918 hadde vært sett på som et medium for propaganda – ble nå, mer eller mindre i skjul for myndighetene, en arena for en mer eller mindre subtil kritikk av det sovjetiske regimet.

Sovjetunionen er den første moderne sivilisasjonen som har forfalt og endt på historiens søppeldynge.

Ilya Kabakov

Ironisk og lekent skildret moskvakonseptualistene paradoksene og absurditetene i det sovjetiske samfunnet. Avstanden mellom regimets idealiserte, oftest usanne framstilling av virkeligheten, og borgernes egne erfaringer av et samfunn preget av vareknapphet, trangboddhet og undertrykkelse, opptok moskvakonseptualistene. Men av dem var det Kabakov som endte opp som den store historiefortelleren om sovjetmennesket. Tidlig i 1970-årene begynte han å lage album: tegninger og tekster ble samlet i bokser, for så bli framført som muntlige og visuelle fortellinger for venner og kjente i Kabakovs loftsstudio på Sretensky Boulevard i Moskva. Det mest kjente av disse albumene kalles «Ti karakterer». Det inneholder ti mindre album, eller fabler, som skildrer forskjellige strategier som ti fiktive personer inntar i møte med hverdagen. Kanskje beretter de også ti forskjellige aspekter ved Kabakovs egen personlighet. Albumene vakte oppsikt, og ga ham tilnavnet «moskvakonseptualismens far».

Etter at Kabakov emigrerte til Vesten og kunne stille ut fritt, skjøt karrieren fart. Utfordringen var hvordan han skulle makte å formidle den helt spesielle sovjetiske virkeligheten som arbeidene hans sprang ut av til et vestlig publikum. Løsningen ble «Ti karakterer»: En stor installasjon som først ble vist i galleriet Ronald Feldman Fine Arts i New York i 1988. Her gjenskapte han det trangbodde, fattigslige livet i en sovjetisk fellesleilighet, en kommunalka. Grepet var muligens inspirert av APTART – en kunstnerisk strategi Kabakov kjente fra Sovjet der undergrunnskunstnere, som var utestengt fra gallerier og museer, forvandlet private leiligheter til rominstallasjoner.

Hvert av rommene i Kabakovs utstilling i New York tilhørte en person, en karakter, som var besatt av en idé, som ble forfulgt til sin ytterste konsekvens. Slik skapte de en parallell virkelighet, langt fra den krevende sovjethverdagen og den kommunistiske samfunnsutopien.

Et av de ti rommene i New York-galleriet var viet Søppelmannen. Sju år etter at det ble vist i New York, ble installasjonen kjøpt inn av Museet for samtidskunst i Oslo og gjenskapt i større format. Alt under oppsyn av Kabakov, som kom til Oslo for å delta i arbeidet og som trålet byens bruktmarkeder på jakt etter stoler, bord og tepper.

Selv skildrer han, med en antropologs sinnelag, livet slik det kunne fortone seg for sovjetborgere som drømte seg vekk fra hverdagens prøvelser.

Ingvild Krogvig, kurator samling og utstilling i Nasjonalmuseet

At progressive kunstnere ikke lenger trodde på en sovjetisk framtid, ble klart da moskvakonseptualistene trådte fram på kunstscenen i 1970-årene. Bit for bit dekonstruerte de den statlige ideologien ved å vise fram usannhetene og paradoksene i den offisielle historien. Bare et tiår etter at moskvakonseptualistene begynte å vise verkene sine i mindre fora, lanserte kommunistpartiets leder Mikhail Gorbatsjov i 1985 glasnost, en oppmykningspolitikk som tok sikte på å reformere Sovjet. Plutselig ble det åpnet opp for ytringsfrihet og kritikk, dermed ble også regimets forbrytelser overfor innbyggerne avdekket. Prosessen endte med at Sovjetunionen ble oppløst i 1991.

«Sovjetunionen er den første moderne sivilisasjonen som har forfalt og endt på historiens søppeldynge», har Kabakov sagt. Selv valgte han å arbeide som en antropolog som skildret livet slik det kunne fortone seg for den vanlige sovjetborgerens perspektiv. Først i hemmelighet, men etter å ha bosatt seg i Vesten blir han, som Robert Storr skriver, Sovjets fremste samtidsarkeolog. Tydeligst er det i verkene som baserer seg på innsamlingen av private og offentlige minner, som i Søppelmannen. Kabakovs metode har blitt kalt et montasjeprinsipp der kunstneren samler gjenstander, bilder og tekster som tilskueren kobler sammen til en fortelling.

Søppelmannen er, i likhet med en rekke andre Kabakov-arbeider, et politisk verk siden det skildrer et feilslått politiske eksperiment der et samfunnssystem som skulle befri mennesket fra all lidelse, endte i fattigdom og ufrihet. Men installasjonen er også full av melankoli. Alt som befinner seg i disse rommene peker mot en verden og et liv som er forbi. Selv leilighetens eier, Søppelmannen, er sporløst forsvunnet.

• Bingham, Juliet, red. 2018. Not Everyone Will be Taken to The Future. London: Tate Publishing.
• Groys, Boris; Ross, David A; Blazwick, Iwona, red. 1998. Ilya Kabakov, London: Phaidon Press.
• Hellandsjø, Karin, red. 1996. Søppelmannen / The Garbage Man. skrifter nr. 1. Oslo: Museet for samtidskunst.
• Tessem, Julie. 2008. Dekonstruksjon av en utopisk estetikk: En oppgave om Ilya Kabakov og Komar & Melamids sovjetsymbolikk. Bergen: Universitetet i Bergen.