100 år med Louise Bourgeois – kan kunsten forlenge livet?

Louise Bourgeois ble 98 år gammel og lagde kunst hele livet. De mest kjente og monumentale verkene ble til da hun var i 80- og 90-årene. Hvordan fortsatte hun å briljere i så høy alder? Kan det å arbeide med kunst forlenge livet?

Eldre kvinne holder hånden opp

Tekst av senior kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord

Bourgeois slo først igjennom som kunstner da hun var 71 år gammel. Til tross for den voksne alderen, skulle hun få nærmere 30 år til i livet som anerkjent kunstner. Hun var aktiv som kunstner i over 70 år og ble etter hvert et ikon i kunstverden.

Skal kunstnere egentlig bli så gamle?

En av mytene om kunstnere er at de gjerne skal leve hardt og kanskje også dø unge. Det finnes så klart mange unntak. Yayoi Kusama og Håkon Bleken er begge 94 år gamle. Carmen Herrera, hvis kunst du kan oppleve i Søylerommet i Nasjonalmuseet, ble hele 106 år gammel. Edvard Munch ble visstnok «overrasket» over å selv ha blitt hele 81 år gammel, til tross for mye sykdom og en svært usunn livsstil gjennom store deler av livet.
 
Bourgeois knuser myten om kunstneren hvis lys skal brenne ut i ung alder. Hvordan har det seg at hun ble så gammel og hadde et, i hvert fall sett utenfra, meningsfullt og skapende liv mer eller mindre hele veien?

Bevar leken

Etter å ha studert malerkunst på 1930-tallet gikk Bourgeois etter hvert over til å eksperimentere med skulptur. Gjennom kunstnerkarrieren jobbet hun med alt fra tegning, maleri og tekstilkunst, til marmor- og bronseskulpturer og store installasjoner.
 
– Hun likte å eksperimentere. Hun startet kanskje med å lage noe i gips, deretter i bronse og kanskje til slutt i gummi. Hun følte ingen troskap til et visst materiale, sier Jerry Gorovoy, Bourgeois assistent gjennom de siste 30 årene av hennes liv, under en samtale i Nasjonalmuseet.
 
Det finnes antakelig få andre kunstnere som kan måle seg med hennes variasjon i stiler og teknikker.
 
«Som mange andre store kunstnere, fra Picasso til Hockney, bevarte Louise en barnslig sjarme til hun var godt inn i 90-årene», sa John Cheim, medeier i Cheim & Read-galleriet i New York, til W Magazine.
 
«En gang inviterte hun meg ned i sin reir-aktige kjeller. Der, i mørket, slapp hun en utskjæring som forestilte et par øyne, ned i lommen min. Jeg ble smigret, overrasket og stimulert. Kunsten hennes vil uten tvil gjøre det samme for mange andre».

Bourgeois jobbet ofte med de samme temaene gjennom mange år. Temaer som ensomhet, kjærlighet, sykdom, seksualitet og kjønnsroller gikk igjen. Men, hun endret hele tiden på hvordan temaene ble uttrykt. Edderkoppene, som hun antakelig er mest kjent for, er et godt eksempel på dette. De var først blyanttegninger på 1940-tallet og ble til slutt enorme skulpturer i bronse, som Maman (1999) som nå kan oppleves i Slottsparken i Oslo i forbindelse med utstillingen i Nasjonalmuseet. Edderkoppene dukker også opp i flere variasjoner i Bourgeois’ «celler».

Rundt 1918, da Bourgeois kun var et barn, ble moren Josephine syk, sannsynligvis smittet av spanskesyken. Moren overlevde, men ble aldri helt frisk. I de påfølgende årene pleiet Louise sin syke mor. Josephine døde da Louise var bare 20 år gammel. Dette preget naturlig nok den unge kunstneren, som kom til å hente fram minnene om moren flere ganger i kunsten.

Moren hadde jobbet som vever og hadde ansvar for familiebedriften, som reparerte gamle bildetepper. For Bourgeois ble edderkoppen et symbol på den tålmodige og beskyttende moren hun savnet.

I Nasjonalmuseet finner du også Celle VIII, hvor en liten edderkopp holder seg fast i veggen på en burlignende installasjon.

«Kunstverket gjenskaper minner fra Bourgeois’ barndom da hun gjemte seg blant gobelinene som hennes familie restaurerte. I skjul av tekstilene lyttet hun til de voksnes samtaler», skriver kurator i Nasjonalmuseet, Randi Godø, i Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag.

Sosiale relasjoner

Kvinner utkledd på fest på 1970-tallet
Feministisk fest til ære for Louise Burgeois, 14. mars 1979. © Mary Beth Edelson courtesy of David Lewis and the Estate of Mary Beth Edelson
Foto: Mary Beth Edelson

Siden starten av 1990-tallet holdt Bourgeois salongsamtaler hjemme hos seg selv. Hit inviterte hun unge kunstnere og åpnet opp for at man kunne gi hverandre tilbakemeldinger på kunstverk som man jobbet med. For andre kunstnere var det stort å bli invitert til de legendariske søndagssalongene.
 
– Hun var opptatt av å bli kjent med andre kunstnere og hadde yngre kunstnere rundt seg gjennom hele livet, sier Andrea Kroksnes, seniorkurator og en av kuratorene for utstillingen «Louise Bourgeois. Imaginære samtaler» i Nasjonalmuseet.
 
Kroksnes nevner også hvordan Bourgeois på 1970-tallet var en uttalt feminist og ble hyllet av andre feministiske kunstnere, for sin kamp for deres rettigheter og retten til å bruke eksplisitt seksuelle motiver.

Eldre kvinne og voksen mann lager kunst
Bourgeois og hennes assistent gjennom mange år, Jerry Gorovoy, forbereder en avstøpning i hennes studio i New York i 1995. © Jean-François Jaussaud, Courtesy The Easton Foundation
Foto: Jean-François Jaussaud

I 1979 arrangerte kunstnerne Ana Mendieta og Mary Beth Edelson en feministisk fest til ære for Bourgeois. De inviterte kvinnene ble bedt om å komme utkledd «som sin favorittkunstner», og flere av dem valgte – med glimt i øyet – å komme som seg selv.

Kanskje bidro den kontinuerlige stimulansen fra yngre kunstnere til at Bourgeois beholdt sitt lekne sinn?
 
– Louise var aldri sammen med eldre mennesker. Hun var kun sammen med de som var yngre, sier Jerry Gorovoy.
 
Kurator formidling for Bourgeois-utstillingen i Nasjonalmuseet, Elin Therese Aarseth, liker godt et råd Bourgeois kom med da hun fikk spørsmål om hvilket råd hun ville gitt yngre kunstnere, av The Associated Press i 2008:
 
«Forteller du din egen historie, vil du være interessant. Bli ikke misunnelig. La deg ikke lure av suksess og penger. La ingenting komme imellom deg og kunsten.»
 
– Jeg ble på en måte hekta på Louise idet jeg møtte henne. Hun var vel 70 år, men hadde energien og et glimt i øyet som om hun var mye yngre, forteller Gorovoy.

Få utløp for følelsene

Det Louise Bourgeois opplevde i livet, arbeidet hun med i kunsten. Hun brukte mye av seg selv, sin familie og venner, samt egne opplevelser og minner i det hun skapte. Kanskje virket det også som terapi?

Fra slutten av 1940-tallet til midten av 1950-tallet skapte Bourgeois rundt 80 abstrakte totem-aktige skulpturer, som hun samlet omtalte som «Personages». De smale skulpturene er symboler på mennesker som Bourgeois ikke lenger hadde rundt seg etter å ha flyttet fra Frankrike til USA på 1940-tallet. Hun personifiserte dem i de individuelle skulpturene.

Bourgeois gikk til psykoanalyse i mange år. Siri Hustvedt skriver i essayet Min Louise Bourgeois at Bourgeois gikk til psykoanalytikeren Henry Lowenfeld i New York fra 1953 til hans død i 1985. Ifølge Hustvedt benektet Bourgeois senere at hun hadde gått til analyse i et intervju i 1993: «Har du gått i analyse selv»? «Nei,» svarer L.B., «men jeg har arbeidet med selvutvikling hele mitt liv – selvanalyse, som er det samme.»
 
Hustvedt skriver også om hvordan Bourgeois håndterte aggresjon:
«Jeg har mye frykt i meg,» sa Louise Bourgeois i et intervju, «men ... aggressivitet føles som en befrielse. Jeg har slett ikke dårlig samvittighet – før neste morgen. Derfor er jeg voldsom, og jeg har fantastisk glede av å slå i stykker alt mulig. Jeg friker ut dagen etter ... men jeg nyter det mens det pågår».
 
Jerry Gorovoy minnes også hvordan Bourgeois knuste sin egen kunst i sinne.
 
– Hun kunne være i et forferdelig humør noen ganger. Hun kunne ødelegge ting hun jobbet med og kaste det inn i veggene. Dagen etter ville hun gjerne komme til å angre på å ha ødelagt kunstverket.
 
Gorovoy fjernet gjerne kunstverk Bourgeois jobbet med, for å redde dem, om han merket at hun var i et dårlig humør.
 
Bourgeois vokste opp utenfor Paris, med mor, far, en eldre søster og en yngre bror. Faren hadde i flere år et forhold til Louises’ engelsklærer, noe Louise opplevde som et stort svik. Hun bearbeidet forholdet til sin egen far i flere kunstverk. I utstillingen «Imaginære samtaler» i Nasjonalmuseet, kan du oppleve The Destruction of the Father, en installasjon som forestiller hvordan Louise og broren var så lei av faren at de en dag drepte og spiste han opp.

 

rødt kunstverk inne i ve
Louise Bourgeois, «The Destruction of the Father», 1974–2017. Glenstone Foundation. © The Easton Foundation / BONO, Oslo 2023

– Hun hadde stor selvtillit i det hun gjorde og var ikke opptatt av å please andre med kunsten, sier Gorovoy.

Et sunt kosthold

Det finnes utallige dietter og kostholdsråd du bør følge for å leve godt og lenge. Men har du testet Bourgeois’ diett?
 
«Første gang jeg spiste hjemme hos Louise ble jeg servert en forrett bestående av salat med biter av blekksprut og banan, etterfulgt av svineknoker. Til dessert fikk vi en Klondike-iskrem med alkohol over. Jeg hadde forventet at jeg skulle huske samtalene fra denne kvelden, men det er menyen jeg vil huske for alltid», sa Wendy Williams, administrerende direktør i Louise Bourgeois studio, til W Magazine i 2010.
 
Kunstner Marit Følstad besøkte Bourgeois i 2002 og syns det var litt skummelt å møte den store, men lille kunstneren.
 
– Hun var litt sånn teskjekjerringa-aktig, liten og streng. Og fantastisk! sa Følstad under salongsamtale i Nasjonalmuseet 6. juni.
 
Følstad hadde fått et tips før besøket om at Bourgeois skulle være veldig glad i sjokolade.
 
– Vi bestilte en ganske svær «double chocolate cup cake» som var dekorert med fantastiske roser.
 
Bakerne hadde lagt sin flid i baksten da de hørt at det var til Louise Bourgeois. Da Følstad satte den på bordet foran Bourgeois, ble hun superglad.
 
– Jeg tror hun spurte om hvem som hadde tatt med baksten fire-fem ganger mens jeg var der.
 
Kunstner Lars Elling husker også en situasjon med mat fra sitt salongbesøk hos Bourgeois.
 
– Innimellom kom en dame inn i rommet med en liten tallerken og en liten sølvgaffel med en pastabit på, som hun ga til Louise.
 
Bourgeois tygde på pastabiten og sendte tallerken ut igjen tre ganger i løpet av besøket, ifølge Elling. 

Leve raskt eller langsomt?

Bourgeois ble nesten 99 år gammel og var aktiv med å lage kunst i ulike formater og materialer, så å si helt til slutten. Hun jobbet utrettelig med nye ting.
 
Thomas Hylland Eriksen, forfatter og professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, undrer i Morgenbladet på om den beste måten å forlenge livet på kan være å senke tempoet eller å øke det:
 
«ved å øke tempoet [...] rekker du mer, du kaster ikke bort tiden ved å vegetere i skyggen mens tennene dine blir farget røde av betelsaft, og dermed blir smerten over alt du ikke rakk å gjøre mindre påtrengende? I virkeligheten er det sånn: Jo mer du rekker, desto mer er det du ikke rekker. Først når du har funnet balansen mellom den raske og den langsomme tiden er du klar for et langt liv, enten det varer i førti eller nitti år.»
 
Kanskje fant Bourgeois svaret på dette? Gjennom et nesten 100 år langt liv, som mer eller mindre fulgte hele 1900-tallet, hadde hun hele tiden faktiske og imaginære samtaler med andre kunstnere, kunstbevegelser, skiftende omgivelser og personlige erfaringer. Kanskje er denne åpenheten og behandlingen av livet gjennom kunsten hemmeligheten bak et godt og kanskje også et langt liv?

Kilder:

Les mer

    •
    Vis mer