Tekst av kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord
Hertervig gjenga ikke landskapet så realistisk som mulig. Han filtrerte det han så og gir deg derfor en mer personlig tolkning av hans opplevelse av landskapet. Hertervigs bilder uttrykker kunstnerens indre og følelsesladede landskap, over det ytre og realistiske
Ellen Lerberg, senior kurator formidling i Nasjonalmuseet.
Lars Hertervig ble født i 1830 og vokste opp under enkle kår i Tysvær i Rogaland. Familien var kvekere, noe som ifølge Lerberg kan ha preget kunsten:
Kvekerne dyrket det guddommelige lyset, slik som Hertervig. Komposisjonene er ofte rolige og innbyr til ettertanke.
Uvirkelige landskap
Som nasjonalromantikere flest var Hertervig opptatt av det storslagne og det «sublime» i naturen. Men han skiller seg ut. Det er en disig, lysende og drømmeaktig kvalitet ved mange av maleriene til Hertervig. Ifølge Lerberg er det nesten så han er nyromantisk før nyromantikken, som senere satte fokus på subjektive kunstuttrykk, følelser og fantasi.
Bildene har en mystisk stemning. De kan være lysende med glitrende sjø og sol, eller mørke og ulne. Han malte mer melankolsk enn Gude, som var mer avklart og tydelig
– Ellen Lerberg.
Den nye generasjonen
Den unge Hertervigs talent ble oppdaget tidlig. Allerede som 16-åring gikk han både i lære hos en malermester og fikk tegneundervisning. Ferden bar deretter til Tegneskolen i Kristiania, hvor han blant annet fikk undervisning av Johannes Flintoe og Joachim Frich. Han var fast bestemt på å bli en berømt maler, eller ingenting.
Hertervig lå an til å ha en strålende karriere og ble undervist av Hans Gude i Düsseldorf. Kitty og Alexander Kielland var blant hans velgjørere.
«Her kommer den nye generasjonen – det nye håpet!», var slik man omtalte opplevelsen av den da 22 år gamle Hertervigs talent ved kunstakademiet i Düsseldorf, forteller Lerberg.
Hertervig malte på samme tid som August Cappelen og Johan Fredrik Eckersberg. Han malte i en tid da mennesket ble sett på som forvalter av naturen, men også i en tid da man virkelig begynte å utforske naturen vitenskapelig.
Folketroens troll forsvant gradvis, flere forstod at fjellene faktisk var laget av stein. Men det var fortsatt en viss mystikk i malerkunstens syn på naturen, ifølge Lerberg.
Rogalands mektige landskap
I motsetning til mange andre nasjonalromantiske malere, oppsøkte ikke Hertervig Hardanger og Sogn for å finne sine motiver. Det var hjemtraktene i nordre Rogaland og Sunnhordaland som appellerte mest. Gjerne landskap rett før stormen bryter ut.
Rogaland og regionens varierte kystlandskap forble kjære motiver for Hertervig hele livet.
Gjengivelsen av lyset, kontraster mellom det lyse og det mørke, kombinert med at maleriene ofte har et glatt og lett preg, og en dominerende blåfarge, ga tidlig bildene beskrivelsen «de blonde fjordbilder».
Om sommeren ser jeg ofte typiske florlette «Hertervig-skyer»
– Ellen Lerberg.
«Himmelen, skyene og lyset vitnet om de evige krefter i naturen, dvs. det som ikke var bundet av det jordiske og forgjengelige», skriver Koefoed. Denne romantiske lengselen etter lyset er tydelig i Borgøya (1867), der Hertervig malte sitt fødested slik han så det for seg, ikke slik det faktisk ser ut. Her forenes fjell, fjord, skyer og himmel i harmoni.
Melankolia
Det var ikke bare et talent for storslåtte og kontrastfylte naturkomposisjoner som preget kunstneren. Han slet med hallusinasjoner og ble også sykeliggjort på grunn av at han ikke alltid ferdigstilte verkene han jobbet med. Han fikk diagnosene «melancholia» og «dementia». Dette kan i dag oversettes til depresjon og en form for schizofreni, selv om noen også mener at Hertervig var et offer for datidens psykiatriske uvitenhet. Lenge mente flere kunsthistorikere at man kunne se sykdommen i Hertervigs bilder. Ifølge Holger Koefoed, i Lars Hertervig. Lysets maler (1984), ble kunsten for Hertervig, «et sårt tiltrengt fluktsted, et sted han kunne være helt seg selv.»
«Hertervig ble den norske van Gogh. Hans liv var et typisk eksempel på en moderne kunsterskjebne; fattig og misforstått av sin samtid, men med en posthum berømmelse, - og da med sinnslidelsen som en ekstra interessant ingrediens», skriver Koefoed. Koefoed mente at denne kunstnermyten ble skapt for å dekke over den trakasseringen Hertervig ble utsatt for mens han levde.
I nyere tid mener mange at Hertervigs, på den tid mer utradisjonelle gjengivelser av naturen, heller var en fornyelse av den romantiske kunsten og et pek framover mot modernismen og kunstnere som Paul Gauguin.
Hertervig var tidlig innlagt på Gaustad i Oslo. Han ble til slutt skrevet ut som «uhelbredelig syk» og flyttet hjem til Stavanger og deretter Tysvær, avhengig av fattigkassa, på grunn av sin håpløse og stigmatiserende diagnose. Mange ville hjelpe kunstneren økonomisk, men han nektet å ta imot gaver.
«(…) sykdommen førte til at Hertervig ble stengt ute fra den samtidige kunst og kunstutvikling, i Norge så vel som i utlandet.» skriver Magne Malmanger i Lars Hertervig. Det ytre og det indre landskap (1992).
Det kan ha vært denne isolasjonen fra resten av kunstverden, og verden for øvrig, som bidro til å gjøre Hertervigs bilder spesielle. Han gikk inn for å dyrke egne naturopplevelsene i maleriene fra hjemtraktene og fikk lite impulser fra andre.
Hjemmesnekret papir
De siste 30 år av sitt liv hadde han ikke lenger råd til å male med olje på lerret. Arbeidene fra disse årene er utført med akvarell og gouache på papirer som egentlig var bestemt til andre formål, som innpakningspapir, tobakkspapir, tapetbiter eller avispapir. I enkelte av bildene bygget han opp tykke bunner av lag på lag med biter av ulike papirer som han limte sammen med rugmelsklister, som han kokte selv.
Mot slutten livnærte Hertervig seg av å hogge ved og ved å gjøre ulike praktiske oppdrag for andre i Tysvær. Han dekorerte også møbler. Hertervig bodde alene hele livet og døde i Stavanger i 1902.
Hertervig har inspirert flere kunstnere, blant annet Rolf Nesch, Frans Widerberg og danske Per Kirkeby. Jon Fosse har skrevet en roman om kunstneren, som også har blitt til en opera. Det har blitt laget teater, poesi og flere sanger om kunstnerens liv og om selve kunsten. Til tross for at han har inspirert mange i ettertiden, fikk Hertervig dessverre aldri selv oppleve å virkelig bli anerkjent som kunstner i sin egen tid.
I Nasjonalmuseet har Lars Hertervig fått en sentral plass i samlingspresentasjonen. I et rom hvor det også henger verk av August Cappelen, Adolph Tidemand og Hans Gude, kan du sitte ned og nyte Hertervigs malerier, med klassisk musikk og lyder av vær og vind i bakgrunnen.
Se alle digitaliserte verk av Lars Hertervig i Nasjonalmuseets samling.
Kilder:
- Ellen Lerberg, senior kurator formidling i Nasjonalmuseet
- Holger Koefoed, 1984, Lars Hertervig. Lysets maler.
- Reidar Nedrebø & Anne Grete Honerød (red), 1992, Det ytre og det indre landskap.
- Peter Nørgaard Larsen & Sven Bjerkhof (red.), 2007, Naturens speil. Nordiske landskap 1840–1910. [Utstillingskatalog]
- snl.no/nyromantikken
- nbl.snl.no/Lars_Hertervig
- no.wikipedia.org/wiki/Lars_Hertervig
- nkl.snl.no/Lars_Hertervig
