Julenissens forunderlige historie
Nissen har gjennom folkelig tradisjon blitt en sentral del av julefeiringen. Har man vært snill, kommer han med julegaver. Han er gjerne kledd i flott rød drakt. Han er lett gjenkjennelig med sitt store, hvite skjegg. Men, hvem er egentlig denne nissen?
Tekst av seniorkurator formidling Ellen Lerberg
I den skandinaviske folketroen er nissen en liten skapning som bor i uthus, eller ute i naturen. I Norge beskrives han som en liten tass, om lag en halv meter høy. Han er stort sett kledd i grå ullklær, og med rød topplue. Som oftest har han grått skjegg, men i noen tilfeller har han værhår som en katt, og fingre med skarpe klør. Nissen har temperament, og det skal ikke så mye til før han blir grådig sint. Da er det best å ikke være i nærheten!
Nissestreker og nisseknuter
Nissen regjerer i uthusene, og er du grei mot ham, hjelper han deg i arbeidet. Pleier du nissen slett, derimot, kan han gjøre mye ugreie.
Han står hesten nær, og om ikke hesten får godt stell, kan nissen lage knuter i man og hale: nisseknuter. Nissen forventer god forpleining, og er han ikke fornøyd, kan han slå ihjel gårdens beste melkeku, eller legge egg fra hønsehuset ut til reven.
Ublidt møte på høyloftet
Da Asbjørnsen og Moe samlet inn de norske folkeeventyrene, var flere av fortellingene knytta til nissen. I «Huldreeventyr» ser vi hvordan August Schneider har skildret et litt ublidt møte med nissen. Mathias Skytter fra Gjerdrum forteller til Asbjørnsen om sitt møte med nissen da han skulle fore hesten:
«Je såg da inn i stallen til Blakken fysst, han sto der og knegga, og så gikk je inn på stalltrevet og skulle ta et fange med høy; men så fekk je tak på to lodne ører liksom på ei bikkje, og straks etter fekk je se to auer så raue som glør, som glodde og stirde på meg. Je tenkte inte anna enn at det var en hund, og kasta 'n inn i underlåven så det sokk ti 'n. Da je så hadde vøri inne og lagt i hekken, gikk je inn på låvegolvet og tok med meg et gammalt riveskaft, som je ville skysse 'n ut med, og je leita og skyssa, og inte var det et hòl så stort at en røyskatt kunne smette ut; men borte var 'n og borte blei 'n, han. Og i det samma je skulle gå ut, var det rektig som én skulle slått beina unna meg, og je rulla så freskt over ende at je aldri har rulla freskere; og da je kom opp-att, så sto 'n i stalldøra og skrasla og lo så den raue topplua nikka.»
Det var sjølveste nissen Mathias hadde trodd var en hund og kastet ut fra låven. Den slags oppførsel finner ikke nissen seg i.
Erik Werenskiold, «Hest og nisse på låvebro», før 1887. Foto: Nasjonalmuseet / Dag André Ivarsøy
Kjell Aukrust: «Fjøsnissen studerer huspostillen»
August Schneider, «Gutt og nisse», 1800-tallet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Hansteen
Aukrusts fjøsnisse er kanskje mer av den godmodige og undrende typen, der han sitter med bebrillet nese helt nede i boksida.
I noen tilfeller er nissen ikke større enn ei hand. Theodor Kittelsen viser oss størrelsen på nissen han har møtt, ved å plassere ham sammen med to snegler i en skogbunn.
Den hellige Nikolas
Mot slutten av 1800-tallet kom innflytelsen fra det store utland for alvor inn i den norske nissetradisjonen. Den hellige Nikolas av Myra i Tyrkia, som på 300-tallet gavmildt delte ut gaver til fattige, var opprinnelsen til tradisjonen med å gi barn gaver 6. desember. Dette beror sannsynligvis også på at han sørget for medgift til tre unge jenter. Den gamle tradisjonen med å gi hverandre gaver rundt nyttår ble forsterket med legenden om Nikolaus. I Nederland kommer fremdeles Sinterclaas og hans medhjelper Swarte Piet med godteri 5. og 6. desember.
En sammensmeltning av ulike kulturer
Den nissen som i dag kommer til oss i jula er en blanding av den til tider ugreie fjøsnissen og helgenen Nikolaus. Julenissen vår er et godt eksempel på hvordan trekk fra ulike kulturer smelter sammen og tilpasses ettersom samfunnet endrer seg med tiden.
