I god form! En fortelling om design og sunnhet

Sykehusbygningen er syv etasjer høy, med store vinduer og hvite fasader med enkelte innslag av farger. Slank og majestetisk tronet den blant furutrærne, omgitt av skogens ro.

Etter at det på slutten av 1800-tallet ble kjent hvordan tuberkulose smittet, ble det vanlig å bygge tuberkulosesykehusene i landlige omgivelser, godt utenfor byene. Hensikten var å sikre pasientene rikelig med sunn og frisk luft. Sanatorier, som disse institusjonene også ble kalt, skulle være en «sunnhetens oase», isolert fra støy, sykdom og smitte.

Alvar Aalto (1898–1970) var en overbevist tilhenger av modernismens idéer. Sammen med kona Aino Mandelin (1894 –1949) startet han selskapet Artek i 1935, som produserte møbler, tekstiler og lamper etter deres design. Artek produserte blant annet den såkalte Paimio-stolen, nr. 31, som Alvar hadde tegnet til sykehuset noen år tidligere. Kunstindustrimuseet i Oslo kjøpte inn denne stolen og to andre Aalto-møbler allerede i 1938.

Alvars og Ainos bryllupsreise i 1925 gikk til Italia, hvor de så arkitekturen fra antikken og den italienske renessansen. Blant nordiske arkitekter var Italia et populært reisemål på denne tiden; de så på dette nærmest som en dannelsesreise. Hva kunne en moderne arkitekt hente fra antikkens arkitektur? Var det mulig å lære av en gammel storhetstid når man ville skape en ny?

Fremtidens monumenter

Mange arkitekter og designere i Aaltos generasjon følte sterkt at de stod på terskelen til en ny storhetstid – en moderne tid med sosial rettferdighet, som de selv var med å skape gjennom sitt arbeid. Skoler, fabrikker, kraftstasjoner og sykehus skulle være den nye tidens monumenter, og skulle erstatte fortidens slott, templer og katedraler. Teknologi og vitenskap var den nye tidens religion.

Idéen om at et enkelt og stramt formspråk var best egnet til å formidle den nye tiden, var en oppfatning som ble delt av flere. I 1904 tegnet den østerrikske arkitekten og designeren Josef Hoffmann sanatoriet i Purkersdorf utenfor Wien i den strenge, wienerske utgaven av jugendstil, kalt ‘Secession’. Som Aalto mange år senere, tegnet også Hoffmann møbler og inventar til bygningen. Dette var helt i tråd med idéen om allkunstverket, som stod sentralt innenfor design og arkitektur i tiden rundt 1900.

I Purkersdorf viste Hoffmann en tidlig utgave av en estetikk som vi hundre år senere lett forbinder med helsesektoren, ofte typisk for sykehus- og laboratoriemiljøer: hvite flater og forniklet metall, enkle former med streng og sparsom dekor. Det hvite, kliniske interiøret har satt seg som selve symbolet på helse, på behandling, renhet og rekonvalesens. Hvorfor er det sånn?

Utviklingen av moderne legevitenskap og læren om bakterier på 1800- og 1900-tallet er en viktig del av forklaringen. Sykehuset var ikke lenger et oppsamlingssted for samfunnets utstøtte. Det moderne sykehuset ble et sted hvor pasienter fikk stadig mer avansert behandling og ble friske – et teknologiens og vitenskapens slott. Det ble vanlig å innrede sykehusene i hvitt eller grønt, farger som assosieres med ro, lys og renhet. Selvfølgelig hadde dette en praktisk side også: det som var hvitt, så rent ut – og rent betød bakteriefritt. Støv og skitt ble raskt synlig når dagslyset flommet inn gjennom store vinduer og lyste opp de hvite interiøret.

Det sunne miljøet skulle også kunne rengjøres skikkelig. Med laboratoriet som forbilde utviklet det seg tidlig på 1900-tallet en oppfatning om at enkle former og udekorerte flater var mest hensiktsmessig i bekjempelsen av bakterier. Det enkle ble nå et enda tydeligere symbol på det rene.

Denne argumentasjonen finner vi igjen i fagblader og tidsskrifter langt inn på 1900-tallet. Alt fra dørvridere til frokosttallerkener skulle bli enklere, gjerne med mindre dekor, eller uten dekor overhodet. Med bakterielærens hjelp ble modernismen stueren, i bokstavelig forstand. Argumentene om renhet og sunnhet formet generasjoner av arkitekter og designere, som nærmet seg oppgaven med stor ærefrykt. Slik ble spørsmålet om form også et spørsmål om moral: Å skape det «rene» var å skape det sunne og det gode. Det var det moralsk riktige.

Bruken av antibiotika nedkjempet etterhvert tuberkulosen i Europa og førte til at Aaltos moderne tuberkulosesykehus ble utdatert allerede på 1960-tallet. På 1970-tallet ble bygningen tatt i bruk som et ordinært sykehus. I dag er anlegget, som står på UNESCOs verdensarvliste, best kjent som et av Alvar Aaltos hovedverk. Arkitekturinteresserte fra verden over valfarter til Paimio for å se hvordan den finske stjernearkitekten satte dagsorden for moderne sykehusdesign. Ennå ser vi hvordan idéen om sunnhet, renhet og enkelhet lever videre; ikke bare i sykehusene og i helsesektoren, men i samfunnet for øvrig, samt i våre egne oppfatninger om arkitektur og design. Kan ’god’ form rett og slett være sunn? Aalto og hans samtidige var iallfall overbevist.

Kilder:

• www.alvaraalto.fi
• Marianne Heikinheimo. Architecture and technology: Alvar Aalto’s Paimio Sanatorium. PhD thesis, 2016.
• Ellis Woodman. Revisit: ‘Aalto’s Paimio Sanatorium continues to radiate a profound sense of human empathy’. 2016. https://www.architectural-review.com/buildings/revisit-aaltos-paimio-sanatorium-continues-to-radiate-a-profound-sense-of-human-empathy/10014811.article