Tekst av psykolog Peder Kjøs
Men nei, så enkelt er det aldri. Å si rett ut hva du vil er å kle deg naken, på en måte. Du viser fram hva du ønsker deg, hva du har lyst på, hva du trenger, hva du begjærer. Når du viser fram dét, vet andre hvordan de kan ta deg, hvis de vil. De som vet hva som gjør deg glad eller trist, kan såre deg. De kan le av deg. De kan ødelegge for deg. Selv om de er gode og ikke vil deg noe vondt, kan de såre deg likevel. Hva hvis den du spør ikke vil eller kan være med på det du ønsker deg? Hva hvis den du elsker ikke vil ha deg? Så står du der og har vist fram at du ville, og så blir det tydelig at du ikke var den han eller hun ville ha. Så har du blitt avvist. Så er du enda mer alene enn før, for nå har du ikke en gang håpet om at han eller hun kanskje vil.
Sånn er det. Vi er avhengige av hverandre og kommer til hverandre med behovene våre og håper at andre skal ville det vi vil. Men så har de andre sine egne behov og håp, som kanskje, kanskje ikke passer med våre. Vi håper på fellesskap, å bli tatt imot, men risikerer selve verdigheten vår når vi ber om det. Det er derfor det er så vanskelig.
Ikke rart at det er fristende å holde igjen. Tenk så greit hvis du kunne få det du trenger uten å måtte be om det og risikere avvisning. Tenk om det du selv hadde å by på var så fantastisk at ingen kunne si nei til deg. Eller hva hvis du klarte å late som om du ikke trengte noe av andre, men kunne regne med at den andre ville komme til deg? Så kunne den andre være sårbar og du selv den sterke? Det er så mange måter å prøve å unngå å bli sårbar på. Men når vi ikke viser sårbarhet, holder vi veldig mye av oss selv skjult. På den måten kan ikke forholdet til andre bli særlig nært.
Da Max Klinger laget serien Parafraser over funnet av en hanske i 1878 var han en 21 år gammel sønn av en såpekoker i Leipzig i Tyskland. Serien hans ble vist på en utstilling i Berlin Kunstakademi, og ble tatt imot som en sensasjon. Samtidig ble mange opprørt over de skjulte temaene som bildene viste til.
Siden jeg ellers vet så lite om Max Klinger, og fordi bildene hans er så fantasifulle, tar jeg sjansen på å tolke dem slik jeg ser dem, ut fra min bakgrunn som psykolog, selvfølgelig, men også ut fra hvordan jeg vet at det kan oppleves å være ung og engstelig og full av lengsel.
Sted
Det første bildet viser en rulleskøytebane, kanskje det er en helgedag, for det er mye folk. De er kledd i byklær, ikke typisk sportstøy. Å gå på rulleskøyter sånn er nok mer en sosial fritidsaktivitet enn en form for sport eller trening. Det ser ut til at flere av dem er der sammen, i små grupper eller to og to, og selv om de er stivt kledd og oppfører seg dannet er det tegn til flørting og kanskje nye forbindelser. Et ungt par litt til høyre for midten av bildet, like bak en liten jente som har falt, er ganske tette med hverandre. Alle på bildet virker veldig stive, men det ser ut til at mye av poenget med å komme hit er muligheten for å møte andre og kanskje få kontakt, på en måte som er lovlig i et samfunn med strenge regler. Alle samfunn, uansett hvor strenge de er, har slike møtesteder der de moralske reglene på en måte gjelder, men hvor det også er lov å tøye dem litt og få kontakt likevel.
Handling
Selv om vi er på rulleskøytebanen, hvor reglene for kontakt mellom kvinner og menn er litt løsere, er det ikke bare å gå bort og si hei. Man trenger en grunn til å snakke sammen. Har man ingen slik grunn, kan man lage en. Damen i hvitt har mistet en hanske – sikkert med vilje – og på den måten inviterer hun den unge mannen til å plukke den opp og gi den til henne. Da har jo hun også lov til å si takk, og kanskje de kan komme i snakk? På bildet ser vi også to menn som går på skøyter tett på hver sin side av en dame i mørke klær. Kan det være at damen i hvitt er interessert i den ene mannen, og er sjalu fordi begge mennene varter opp venninnen hennes? Er det derfor hun legger opp til en flørt?
Lengsler
Mannen sitter i sengen med hansken foran seg og gjemmer ansiktet i hendene. Han plukket opp hansken, men ga den ikke til henne! I stedet tok han den med seg hjem, og nå er han fortvilet og kanskje full av lengsel. Damen har blitt en bitteliten figur langt unna, bortenfor noen høye, tynne trær med blomster eller frukt, som kanskje symboliserer hvor uoppnåelig målet hans er. Bortenfor veien der damen står ser vi en skog som ligner en liggende skikkelse. Kanskje det er den unge mannen som på en måte er død eller grodd fast?
Redning
Dette ser ut som et bilde fra en drøm eller en fantasi. Mannen er ute i en seilbåt, i grov sjø, han prøver å fiske opp hansken, som er i ferd med å synke. Hav og sjø er ofte symboler for det ubevisste, vi holder oss på overflaten og er redde for det som kan finnes i dypet, samtidig som dypet jo også kan skjule skatter og rikdom. Hvis hansken er et symbol for kvinnen, kan det hende at han drømmer eller fantaserer om å redde henne i siste øyeblikk. Han turte ikke å gripe sjansen da han hadde den på rulleskøytebanen, men nå fantaserer han om å være enda modigere.
Triumf
Hansken er som en perle i et skjell, eller som en vognfører, den holder i tømmene og styrer to merkelige hester som har tær med svømmehud. Det er soloppgang, hele scenen er dekket av blomstrende ornamenter, som om dette er en teaterscene, i hvert fall er vi langt fra virkelighetens verden. Dette er mer en fantasi om seier enn en virkelig seier, hvis det da ikke er hansken som seirer – det er jo den som styrer, mens mannen ikke er å se.
Hyllest
Enda et fantasibilde som viser hansken som har seiret og kanskje blir dyrket eller hyllet, der den ligger på en stein som ligner et alter eller en havn ved et hav fullt av roser.
Angst
Mannen ligger i sengen igjen, men nå har han mareritt. Sjøen flommer inn i soverommet, vi ser en fortapt mann som peker på hansken som kommer mot ham, nå er det flere hansker, kanskje de truer med å trekke den sovende ut i havet, ut i det ubevisste, kanskje, hvor han blir konfrontert med seg selv og hvem han egentlig er, en drømmer som ikke tør å ta sjanser i det virkelige, våkne livet. I sjøen ser vi en av hestene fra Triumf, men også et merkelig dyr, det ligner en krokodille eller et urtidsdyr, en dinosaur, noe fremmed og truende fra en fjern fortid, kanskje en dyp kraft i selve naturen, noe mer levende enn den fastgrodde skogen i Lengsler. En passiv lengsel er ikke noe å være redd for. Man kan bli trist, men man utsetter seg ikke for noen særlig risiko. Urtidens dyr i det rasende havet inni deg, derimot, det kan dra deg rett ut i undergangen.
Ro
Hansken ligger på en lite bord, som en pidestall, i et rom der et helt forheng består av hansker. Mannen har fått kontroll over hansken ved å opphøye den, kan vi tenke oss. Den har blitt en død gjenstand på et museum, noe han kan beundre og samle på, men ikke noe han egentlig trenger å gjøre noe med, i hvert fall ikke noe som kan være risikabelt. Eller kanskje slipper han ikke så lett unna? Mellom alle hanskene han har samlet titter urtidsdyret fram. Når det først har kommet opp av havet, forsvinner det ikke så lett. Det er som med lengselen, forelskelsen og seksualdriften. Når den først har våknet i oss, er det ikke så lett å bli kvitt den igjen. Det ubevisste har blitt bevisst og lar seg ikke gjemme bort.
Bortførelse
Endelig får vi se hele urtidsdyret! Det var ikke en krokodille eller et sjøuhyre, men en flygeøgle, ganske lik en pterodaktyl. Flere fossiler av pterodaktyler ble funnet i første halvdel av 1800-tallet, og interessen for disse var enorm på den tiden da Klinger levde. Darwins bok Artenes opprinnelse kom ut i 1859, altså bare to år før Klinger selv ble født, så det ville ha vært rart om ikke den unge Klingers fantasi og billedverden var blitt inspirert av den nye vitenskapen. I bildet stikker flygeøglen av med hansken, mens mannen blir stående i vinduet og gripe etter den, helt hjelpeløs, for sprossene i vinduet er som gitteret i et fengsel. Det er som om den eldgamle naturen tar tilbake den sjansen som mannen ikke brukte, og lar ham bli igjen alene i fengselet sitt. Sånn går det når man ikke tør å gripe sjansen og leve, men stenger seg inne i sine egne fantasier!
Amor
Hansken ligger på et bord, under en visnende rosebusk. En liten Amor med insektvinger sitter og ser på hansken, i ettertanke, kanskje sorg. Buen og pilene er lagt bort. Verken naturens urkrefter eller gudenes magiske piler kunne få denne unge mannen til å ta sjansen på kjærligheten.
Tjue år etter at Max Klinger laget serien Parafraser over funnet av en hanske skrev den østerrikske psykologen Sigmund Freud boken Drømmetydning (1900). Han forklarer hvordan drømmer er symboler for vårt ubevisste liv, og særlig for våre skjulte lyster og lengsler. I psykoanalytisk behandling tyder pasienten og analytikeren drømmene sammen, ut fra de assosiasjonene pasienten får til drømmene sine.
Drømmesymbolene tilhører pasienten selv, så drømmene kan ikke tolkes fullstendig av noen andre enn drømmeren selv. Likevel er det noen typiske symboler som er vanlige og har lignende betydning for de fleste, som at opprørt hav gjerne står for sterke følelser. Det er også vanlig at en liten del kan stå for en større helhet, slik en hanske kan være et symbol for en kvinne, og ikke bare for henne, men for hele kjærligheten og ikke minst det seksuelle. Den som ikke helt tør å utsette seg for en vanlig seksuell relasjon, kan velge seg et objekt som har noe med seksualobjektet å gjøre og dyrke dette i stedet, ville Freud ha sagt. Freuds teori er at vi skjuler impulser og lyster for oss selv når vi ikke tåler dem, fordi vi ikke orker å se oss selv slik vi virkelig er, eller fordi vi ikke tør å ta sjansen på avvisning og andre tap og nederlag.
Hele den psykoanalytiske teorien og metoden ble altså laget 15–20 år etter Klingers serie, men det kan vel ikke være tvil om at Klinger og Freud må ha hatt mange felles interesser og at de sikkert har lest mange av de samme bøkene og sett den samme kunsten. De var omtrent jevngamle – Freud var født i 1856, Klinger i 1857 – og Wien og Leipzig, der de bodde, kan ikke ha vært svært forskjellige steder å leve. Den ene var kunstner og den andre vitenskapsmann, og begge har de vært med på å forme hvordan vi ennå i dag forstår det ubevisste, drømmer og fantasier, det irrasjonelle og mørke i oss, og ikke minst urhistorien, både menneskenes kulturhistorie og slektskapet vårt med dyrene.
Kanskje det kan være en slags trøst at kjærligheten ikke var noe enklere å forstå den gangen enn nå, men at vi kan håndtere den litt bedre hvis vi tør å forstå litt bedre de kreftene som driver oss og de som holder oss tilbake. Uansett kommer det til slutt an på om vi tar sjansen på å leve tett på andre sånn vi er, eller om vi flykter inn i fantasien.
