Hellesen-inspirert design og dans

Hvordan gi liv til kubistiske malerier, som ble laget ved hjelp av pensel og palett på et lerret, til klær som skal fungere i kubistisk dans?

Ved Lin Stafne-Pfisterer, kurator formidling

Da den første museumsutstillingen viet til Thorvald Hellesens kunst skulle lages, fikk studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo i oppdrag å designe klær og kostymer med utgangspunkt i Hellesens malerier. Klærne skulle brukes i kubistisk dans og slik levendegjøre ideen fra Hellesens samtid om å tilføre bevegelse til det kubistiske maleriet. 

De ulike kostymene viser hvordan studentene har reflektert over den tidlige modernismens eksperimenter for hundre år siden, med nåtidens kulturelle blikk. Alle antrekkene er laget av gjenbrukte materialer, og utvalget viser stor variasjon og individualitet i uttrykk.  

I Hellesens levetid førte scenekunstfeltet kunstnere sammen både foran og bak scenen. Hellesens kone Hélène Pedriat og hans gode venn Fernand Léger designet begge kostymer og scenografi for Svenska baletten. Det finnes ingen kilder til kostymedesign av Hellesen, men noen få mønsterskisser og enkeltplagg er bevart, som bekrefter at han arbeidet med klesdesign.  

«Kunsten er en løgn som viser virkeligheten»
– Pablo Picasso 

Sammensmeltede kunstuttrykk  

Kubister som Hellesen var med på utviklingen av nye uttrykk på tvers av kunstformer. Musikk, dans, sirkus og teater representerte scenekunsten da han kom til Paris i 1911. Et show på scenen kunne være satt sammen av både litterære verk, bildekunst, musikk, dans og pantomime.  

Pablo Picasso etablerte samarbeid med vennen Igor Stravinsky og den russiske balletten i Paris, mens Legér skulle bli den kunstneren som satte mest preg på Svenska baletten. I årene 1920–1925 laget Legér sceneteppe, dekorasjon og kostymer til flere forestillinger. Slik videreutviklet han ideen om å tilføre bevegelse til det kubistiske maleriet.  

Forholdet mellom klesdesign og kubisme 

For å forstå kjernen i forholdet mellom klesdesign og kubisme, må vi først til Vasilij Kandinskij, en av de mest teoretiske modernistiske kunstnerne. Han uttalte i 1912 at kunstartene da aldri hadde stått hverandre nærmere i en åndelig betydning. Denne epoken i kunstens historie la grunnlaget for utforskning av nye uttrykksmåter og bidro til en utvisking av grensene mellom de ulike kunstdisiplinene. I boka Om det åndelige i kunsten (2001), beskriver Kandinskij hvordan en kunstner ikke etterligner det han ser, men overfører inntrykket til sin indre verden:  
 
«En slik sammenligning av midlene i de ulike kunstene, og en slik prosess der den ene kunsten lærer av den andre, kan bare lykkes og bære frukt dersom den ikke er utvendig, men prinsipiell.» 
 
Kandinskij mente at kunstneren eller designeren ikke måtte glemme at hver kunstform har sine egne midler som er best egnet, og at det er disse det gjelder å finne fram til. Som lærer ved Bauhaus-skolen i perioden 1922–1933 hadde han en vesentlig innflytelse på skolen.  
 
Hellesen var ingen teoretiker og hadde ikke direkte tilknytning til Bauhaus, men de kubistiske malerienes grunnleggende formspråk ble en inspirasjonskilde til det performative uttrykket. Bauhaus-skolen var basert på en utopisk samfunnsvisjon basert på integrering av teknologi, kunst, design og liv. Skolen ble opprinnelig grunnlagt i 1919 av arkitekten Walter Gropius i Weimar, Tyskland, og flyttet til Dessau i 1925 og til slutt til Berlin i 1932, før den ble brått stengt av nazistene i 1933. 
 
Hellesens bilder har blitt beskrevet som «fargeorgier slengt hen i veggene», på grunn av hans sterke og ofte utradisjonelle bruk av farger. Kandinskijs fargebeskrivelser videreførte Goethes fargeteori på noen punkter og listet opp kontrastfargene: gul og blå, hvit og svart, rød og grønn, hvor gul og blå var viktigst. Fargenes symbolske betydning var også i tråd med tradisjonell fargelære. 

Kandinskij skrev om fargenes fysiske egenskaper: gule, varme farger trakk betrakteren mot seg, mens blå, kalde farger trakk seg bort. Han beskrev også farger i henhold til synestesi, teorien om at lyd og farge er forbundet med hverandre. Kandinskij oppfattet nemlig at lyden fra enkelte instrumenter korresponderte med spesifikke farger. Han lånte også betegnelser fra musikkteori som: improvisasjon og komposisjon, til tituleringen av egne verk.  

Inspirert av orfismen 

Designstudentene har latt seg inspirere av Hellesens orfisme, den første kubistiske retningen Hellesen orienterte seg mot, også kalt simultanisme. Dikteren og kritikeren Guillaume Apollinaire gav retningen navn i 1912, etter å ha sett de abstraherte fargespektrene hos Robert Delaunay og František Kupka. Inspirasjonen til orfisme-begrepet var den greske mytologiens Orfeus, som fikk alt levende til å bevege seg når han sang.  

Delaunay var opptatt av hvordan man skulle overføre multisensoriske opplevelser av lys, lyd, farge og bevegelse til lerretet. Det samme ser vi i flere av Hellesens malerier. Hans hovedverk Balalaika (1914–16), er et eksempel på et musikalsk verk. Verket representerer et slags portrett, sammenliknbart med Picassos Gitar (1912), men hvor collageteknikken er byttet ut med orfismens dirrende fargefelt.

Det ukjente russiske strengeinstrumentet balalaika brakte både ny klang og en uvanlig trekantet form til scenen. Balalaikaen hadde blitt gjenoppdaget av Vasilij Andreyev i 1880-årene, men ble trolig ikke kjent utenfor Russlands grenser før omkring 1910. Etter å ha turnert med en versjon som egnet seg for konserter, og opplevd suksess på russiske sosietetsarrangementer, reiste Andreyev med et orkester til London, Paris og Berlin før USA. 

Kvinner i kunst og sceneliv 

Flere kvinner markerte seg i avantgardens kunst- og sceneliv i Paris, i likhet med Hellesens kone Hélène Perdriat. Valentine de Saint-Point, mest kjent for å ha skrevet sitt Manifest til den futuristiske kvinnen (1912), hadde premiere på danseeksperimentet Metachory i 1913. Vivian Postel du Mas designet det elektriske scenelyset og tegnet effektene av det, som buede sirkler rundt de dansende kroppene.

Den ukrainske kunstneren Sonia Delaunay kom til Paris med Robert Delaunay, som sammen med Kandinskij hadde grunnlagt kunstnergruppen og redaksjonen Der Blaue Reiter i München i 1909. Sonia Delaunay debuterte på den internasjonale kunstscenen under den første tyske Høstutstillingen på det nyåpnede galleriet Der Sturm i Berlin i 1913 der hennes radikale arbeider forbløffet kritikerne. Her hang kubistiske malerier side og side med klær og husholdningsgjenstander.  

Sammen satte Dealunay-paret et nytt preg på atmosfæren i dansehallen Bal Bullier i Paris. Der danset de antrukket i egendesignet simultankjole og buksedress, sydd med tradisjonelle slaviske teknikker med variasjon av ulike farger og materialer. Når de danset i disse klærne så de ut som levende skulpturer. Slik ble Sonia Denlaunays klesdesign kilde til inspirasjon for store abstrakte malerier. Det sies at Hellesen også var en dyktig danser, men at det var Per Krohg og kona Lucy Vidil som brakte tangoen fra Paris til Norge på denne tiden. 

Maskinkubismens inntog  

Léger var nær venn av Hellesen og interessert i nordisk kultur. I 1913 holdt han et viktig foredrag om det moderne maleri i Marie Vassilieffs atelier på Montparnasse, der flere norske kunstnere møttes, bl.a. kubisten Borghild Rød Lærum. Walther Halvorsen oversatte foredraget til norsk og det ble trykket i tidsskriftet Kunst og Kultur: 

«Det moderne liv, som har en større hastighet, en sterkere bevegelse enn tidligere tider, må foranledige en dynamisk kunst (…).  

Jeg våger å trekke den slutning at den moderne mekaniske skaperkraft, representert ved fotografiet i farger, kinematografien, masseproduksjon av romaner (…), vulgariseringen av teatret og mere – virksomt erstatter og overflødiggjør litt etter litt en maler som vil gjengi de gjenstander som øyet ser – sentimentalt og popularisert.

De mekaniske midler er blitt så overlegne, at jeg finner det latterlig å fortsette med midler hvis kraftløshet er blitt så tydeliggjort.»  
 
​Her foregriper Léger hva både han og Hellesen kommer til å arbeide med de neste årene, ikke minst etter første verdenskrig. Begeistringen for en stadig mer mekanisert hverdag fylt av samlebånd, biler og fly, får sitt tydeligste uttrykk i maskinkubismen som Hellesen og Léger utviklet. Første verdenskrig bryter ut mellom Légers foredrag og besøket i Kristiania for å delta på åpningen av Hellesens utstilling i 1919. Brutaliteten og de vonde opplevelsene lå hele tiden som et bakteppe, men krigen bidro også til økt produktivitet og mekaniske nyvinninger. I et norsk intervju uttalte Léger: 

«(Kubismen) har spaltet sig. Picasso og Braque gaar den ene vei. Hellesen og jeg den anden. De holder på det rolige baade i farver og komposition, vi på det dynamiske. Dynamit, dynamit er det vi vil. Det voldsomme, eksplosive harmonerer jo også bedre med den tid vi lever i.»  
 
Hellesens maskinkubistiske malerier blir i denne perioden til i tett dialog med Légers kunst: høyblokker, neonlys og maskindeler blir nye motiver, malt med sterke farger og kontraster.  

Suksessrike ballettforestillinger 

Hellesens suksess i Paris første halvdel av 1920-årene sammenfalt med med Svenska balettens forestillinger. Den svenske ballettens hjemmescene i Paris, Théâtre des Champs-Élysées, hadde en strålende historikk allerede. Her hadde den store pioneren innenfor moderne dans, Isadora Duncan, danset barbeint. Og her hadde den russiske balletten sin historiske skandaløse suksess med premieren på Igor Stravinskys Våroffer, i 1913. Svenska Balletten hadde premiere i mars 1920. På første rad satt Picasso, Georges Braque og André Derain, og det er sannsynlig at Hellesen-paret også var til stede, og i 1923 designet Hélène Perdriat, Hellesens kone, scenografi og kostymer til forestillingen Fuglehandleren.  

Designstudentenes arbeider, kan også sees i lys av Picassos design for den russiske balletten Parade (1917) og Oskar Schlemmers undersøkelser av forholdet mellom menneskekroppen og dens omkringliggende rom. Som koreograf og direktør for Bauhaus-teaterverkstedet, satte Schlemmer opp Das Triadische Ballett i 1922, der kostymene ble sammensatt av kjegler, kuler og sylindre – forenklet til nesten modulære geometriske enheter i stedet for gjengitt som individuelle identiteter. 

Fakta om prosjektet

  • Samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i forbindelse med utstillingen «Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner».
  • Ansvarlige: Utstillingens kjernegruppe i Nasjonalmuseet og førsteamanuensis i kles– og kostymedesign Ida Falck Øien og førsteamanuensis i kostymedesign Stine Sjøgren. 
  • Kostymedesignere: tolv studenter fra mote- og kostymeklassen BA2KK.
  • Kostymene har i perioden 31. mars–3. juli 2023 vært stilt ut i Nasjonalmuseets bibliotek: Kostymer inspirert av kubismen og Thorvald Hellesens kunst – Nasjonalmuseet
  • Danserne Alexandra Tveit og Louis Schou-Hansen har koreografert kubistisk dans til kostymene som ble vist i Nasjonalmuseets publikumsarealer ved utstillingens åpning (30.3), og ved to andre anledninger (6.5. og 15.7. 2023).
  • Fotografiene fra utstillingssalene som vises her ble tatt av Nasjonalmuseets fotograf Ina Wesenberg 9.7. i samarbeid med Nasjonalmuseets kjernegruppe og lærerne fra KHiO. Modellene er danserne Alexandra Tveit og Louis Schou-Hansen. 
  • Utstillingen «Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner» vises i Nasjonalmuseet fram til 20. august 2023. 

Om kostymene

  • Jasmine Liho Muraoka har latt seg fascinere av Hellesen og kubistenes komplekse tenkning. Kostymet kroppsliggjør visuelle kubistiske og abstrakte tankemønstre med et eget hodeplagg.
  • Nora Granhaug Jones har tolket Hellesens kubisme med utgangspunkt i 1920-årenes feminisme.
  • Vilde Marie Birkeland ønsket å undersøke kontrastene mellom maskinkubismen og orfismen, og lot seg inspirere av bevegelsene, repetisjonen og speilingen av figurene i Hellesens Komposisjon med dansere (1914-15).
  • Fanny Bjørn tar utgangspunkt i sin samiske identitet og i gudinnen Sáráhkká, og tolker Hellesens former, linjer, tekst og voluminøsitet. Materialvalget er inspirert av Hellesens tapte collager av gamasjer og liknende, der han ble anklaget for å lage kunst av søppel.
  • Synne Flikke eksperimenterer med den visuelle opplevelsen av tredimensjonale objekter og ønsker å skape forstyrrelser i møte med publikum. Hun sier: «Både bæreren av plagget og den som ser på vil kjenne på et behov for å vri seg inn i den «nye» kroppen, som å sette skulderen på plass i en jakke som er for liten».
  • Vilde Espeland Brattekås ble fascinert av ekkoet som kom fram i flere av Hellesens malerier. Den greske myten om Narkissos og nymfen Ekko ble inspirasjonen til de gjentagende formene i kostymet som hermer etter bevegelsene.
  • Anne Silkjær Petersen kombinerer historien om suffragetten Alice Mary Eckbo fra Thorvald Hellesens portrett, med maskinkubismen i Fernand Légers film Ballet Méchanique (1924), tredimensjonale kostymer fra Oskar Schlemmers Triadisches Ballett (1922), og Pablo Picassos Parade (1917).
  • Julia Wilde har latt seg inspirere av kubismens geometriske grunnformer og valgte sirkelen med sin klare kontur i kombinasjon med sterke fargekontraster i svart, hvitt og gult. Ved hjelp av lameller ønsket hun å skape en tredimensjonal og dynamisk form.
  • Xuequin Elina Pang har laget et sci-fi-futuristisk og animeinspirert antrekk. Ulike geometriske former er tilpasset kroppen og koblet sammen symmetrisk og på en måte som gjør at kostymet følger kroppens bevegelser under dansen.
  • Pål Mikael Madsen Sterk-Hansen har jobbet «konkret og bokstavelig» med Thorvald Hellesens bilder og hvordan de skal komme til live. Han er inspirert av Bauhaus-skolens levende bilder.
  • Live Gåre Opstad bruker kontraster som spisse vinkler og former sammen med fargerike inndelinger for å gjenskape bevegelsestrangen som oppstår i møte med Hellesens Komposisjon med dansere (1914-15).
  • Molly Larsson har latt seg inspirere av trappemotivet, som går igjen både hos Picasso og Bauhaus-kubistene. Modellen blir både kvinnetorsoen i Hellesens Komposisjon (1920) og selve trappen, og gjengir den dynamiske bevegelsen.

Kilder

RoseLee Goldberg, Performance Art: From Futurism to the Present. London: Thames & Hudson, 1979 

Vasilij Kandinskij, Om det åndelige i kunsten. Artes. Oslo: Pax forlag, 2001 

Ingvild Krogvig (red.), Christopher Green, Lin Stafne-Pfisterer (forfattere), Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner. Utstillingskatalog. Oslo: Nasjonalmuseet, 2023 

Fernand Léger. Oversatt av Walther Halvorsen, «Et foredrag holdt på den russiske malerinde Marie Vassilieffs atelier i Paris», Kunst og Kultur, nr. 4, (1913/1914): 41–51 

Lin Stafne-Pfisterer, «Et tverrestetisk blikk på kubismen». Foredrag holdt i Nasjonalmuseets Auditorium 14.6.2023 kl. 18-19.

Les mer

    • Vis mer