Harriet Backer og kvinnefrigjøringen

I Norden var det, som ellers i Europa, relativt få kvinner som arbeidet profesjonelt som kunstner før 1850. Parallelt med framveksten av kvinnebevegelsen i siste del av 1800-tallet, begynte det å skje endringer.  
 
På tross av kvinners begrensede adgang til det offentlig organiserte kunstlivet, økte antallet kvinnelige kunstnere markant. Selv om de kun unntaksvis fikk delta i undervisningen ved kunstakademiene i Europa, fantes det i Paris et bredt utvalg av private kunstskoler med egne klasser for kvinner. Backer var en av dem som reiste dit, hvor hun studerte og arbeidet i hele ti år.  

Backer skulle med årene selv bli en rollemodell for sin egen og kommende generasjoner. I 1920, 75 år gammel, ble hun utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening for sin innsats mot strukturell diskriminering av kvinner. I takkebrevet for utnevnelsen, publisert i tidsskriftet Nylænde i 1921, ga Backer uttrykk for at hun satt foreningens arbeid høyt: «Saa vil jeg ogsaa faa Lov til ved denne leilighet i Ærbødighet at uttrykke min Beundring for det store Arbeide til Værn og Utvidelse af Kvindens Rettigheter, til Forbedring af vor hele Stilling i Samfundet, likestillet med Mænd, – for alt hvad Norsk Kvindesaksforening ved sine Repræsentanter gjennom Tiderne med utrættelig Offervillighet har utrettet for os Kvinder.»

Selv om hun ikke var aktiv i foreningsliv eller deltok i offentlige debatter om kvinnesaken, var hun svært opptatt av kvinners rettigheter og likeverd. Dette kommer fram i flere av Backers brev til venner og kollegaer, blant andre til forfattervennen Arne Garborg i 1890:  

Hva hadde så Backer gjort i løpet av sin karriere fra 1870-tallet og fram til 1920 for å fortjene å bli æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening? 

Hun var blant annet den første kvinnen i Norge som ble tildelt sentrale og viktige verv i norsk kunstliv, samtidig som hun utviklet et betydelig kunstnerskap. I Dagbladet 17. august 1886 ble det opplyst om at «Malerinden Frøken Harriet Backer» skulle delta i juryen for Bergensutstillingen, og at dette var første gang en «Kvinde, hertillands er med i en Kunstnerjury». Hun fikk etter hvert flere lignende oppdrag, og satt også i innkjøpskomiteen i Nasjonalgalleriet.  

I 1891 opprettet hun en privat malerskole, som hun drev i hele 20 år. Skolen ble viktig for en ny generasjon kunstnere, både kvinner og menn, og hun var godt likt som lærer. Det ble sagt at «hun forstod at tenne malergleden i elevene». 

Med få unntak, som tegneskolene i Kristiania og Bergen, og en og annen privat malerskole, var Backers den eneste billedkunstutdanningen i Norge fra 1890-tallet og fram til Statens kunstakademi ble etablert i 1909. 

Brevene som Backer skrev til mannlige kollegaer vitner om at hun også var inkludert i deres kollegiale, uformelle nettverk, der de faglige diskusjonene foregikk. Nettverket hennes var stort og hun var nær venn med blant andre Kitty Kielland, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og forfatterparet Hulda Garborg og Arne Garborg. 

Til tross for anerkjennelse og suksess betydde det å være kvinne og kunstner på denne tiden at man tilhørte minoriteten. Det var mennenes kunst som var målestokken, og et honnørord i kunstkritikken var ordet «mandig». Dette viser seg i ord og begrepsbruk i omtaler av kvinners verk fra samme tid. 

Det kjønnsdelte kunstfeltet reflekteres også i måten Backer ofte omtalte seg selv som «kamerat» i dialog med mennene hun brevvekslet med. I et brev til Gerhard Munthe i 1927, takket hun for at han behandlet henne som en: «… Kamerad. ‘En forstandig Ven at bytte Tanker med’. Dertil vil jeg gjerne brukes.» 

En god del av de kvinnene som på tross av strukturell diskriminering hadde en kunstnerkarriere, har i løpet av 1900-tallet blitt skrevet ut av kunsthistorien og fortellingen om det moderne maleriets fremvekst. Her er Backer et unntak. Til forskjell fra mange av de hun jobbet parallelt med, har hun aldri vært en oversett kunstner. Hun har alltid hatt en sentral plass i den norske kunsthistorien. Som kunstner og kulturpersonlighet var Backer i høy grad anerkjent i sin samtid.  

At Backer hadde suksess som kunstner er godt kjent. At hun i tillegg til å ha utformet et vesentlig kunstnerskap, gjorde en betydelig innsats for utviklingen av et profesjonelt norsk kunstliv, er også vel verdt å merke seg. I kvinnesaken markerte Backer seg mer med hva hun gjorde enn hva hun sa. Gjennom sin kunst, sin lærergjerning og sitt virke i ulike verv i innkjøpskomiteer og juryer har Backer spilt en betydelig rolle både i kunsthistorien og i arbeidet med å etablere et likestilt kunstliv.  

• Else Christie Kielland (1958), Harriet Backer, Oslo: H. Aschehoug & Co.
• Vibeke Waallann Hansen og Tove Haugsbø (2023), red., Harriet Backer. Hvert atom er farge, Oslo: Nasjonalmuseet, Bergen: Kode, München: Hirmer forlag
• Vibeke Waallann Hansen og Anne Melgård (2023), red., Det var malersnak jeg trængte til, Oslo: Nasjonalbiblioteket
• Brev fra Harriet Backer til Gerhard Munthe (1927), Nasjonalbiblioteket, Oslo, Brevs. 90
• Brev fra Harriet Backer til Arne Garborg (1890), Nasjonalbiblioteket, Oslo, Brevs. 140