Grete Prytz + Arne Korsmo = <3

Arne var allerede en etablert arkitekt, og hadde signert flere norske hovedverk som Villa Dammann (1930–1932) og Villa Stenersen (1937–1939). Det første tiåret etter krigen tilbød ikke mange jobber for en arkitekt med et såpass eksklusivt renommé. Arne rettet derfor fokuset mot design i denne perioden.

Det ferske ekteparet begynte å tegne for familiebedriften, gullsmedfirmaet J. Tostrup. Grete og Arne kom henholdsvis fra to ulike verdener; formgivning og arkitektur. Men begge var påvirket av modernismens idealer, som innebar fokus på tingenes nytteverdi, kvalitet og funksjonalitet.

Deres design skilte seg fra konvensjonene som rådet i det tradisjonstunge gullsmedfaget. Designsamarbeidet resulterte i bruksgjenstander i avanserte former, laget av nye og oppsiktsvekkende materialkombinasjoner som sølv, emalje og plast. Mest kjent er kanskje bestikket Korsmo, også kalt “Korsmoplett”, som var et enkelt og rimelig bestikk utført i sølvplett.

På jakt etter bolig endte Grete og Arne, sammen med arkitektvennen Christian Norgberg-Schulz, med å tegne og oppføre tre eneboliger, Planetveien 10–14. Grete og Arne flyttet inn i nummer 12. Husene i Planetveien skulle senere bli beskrevet som noe av det mest helstøpte i Arnes karriere. Men Planetveien hadde neppe sett ut som det gjorde uten Gretes idéer og innspill rundt romløsninger, farger og interiør.

Huset var bygd etter modulsystem og inspirert av japansk arkitektur. Private og profesjonelle funksjoner, som kontor og verksted, ble bygget inn for å virkeliggjøre drømmen om et «arbeidshjem».

Ordet «arbeidshjem» er noe veldig positivt i mine ører, det er et deilig sted å bo og arbeide

– Grete Prytz

Innredningen var laget med tanke på det enkelte menneskets behov. Det gjenspeilte Korsmos idé om «Hjemmets Mekano», der alle menneskelige behov, både fysiske og psykiske, ble forsøkt integrert. Her skapte Grete og Arne sitt eget univers sammen, for hverdag og fest.

Livet sammen varte ikke for alltid for Grete og Arne. I 1960 valgte de å gå fra hverandre. De fortsatte å holde kontakten, som både venner og kolleger. I 1968 deltok de begge på en konferanse for designere i Peru. En ekskursjon opp til Machu Picchu ble for anstrengende for Arne, som ikke hadde sterk nok helse. Han overlevde ikke turen. 

Grete var ved hans side, og det sies at han skal ha dødd i armene hennes.

Litteratur

• Karianne Bjellås Gilje m.fl., Grete Prytz Kittelsen: Emalje og Design, 2008
• www.snl.no
• www.nbl.snl.no