Tekst av kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord
Kurator Øystein Ustvedt lar seg fascinere av Dahls sans for både det storslagne og samtidig nære i den norske naturen.
Du besøkte nylig stedet der motivet til Fra Stalheim ble til på 1800-tallet, for første gang. Hva gjorde besøket med ditt forhold til dette verket?
– Det var en stor opplevelse! Stedet er i seg selv spektakulært, men det var så interessant også å se hvor tro Dahl er til det faktiske motivet. Og hvor god han var til å finne den rette vinkelen, det beste utsiktspunktet. Det er svært lett å kjenne seg igjen også i dag, nesten to hundre år etter at han tegnet ned motivet for første gang. Og så er det været. Det skifter så fort der oppe, stekende sol og drønnende torden kan liksom komme nesten oppå hverandre. Også dette har Dahl fått med i bildet.
Johan Christian Dahl og Fra Stalheim
- Dahl levde: 1788–1857
- Han kalles «norsk malerkunsts far»
- Dahl fant motivet som du ser i Fra Stalheim og tegnet det for første gang i 1826.
- I 1842 ble maleriet laget.
Hva er det som gjør at du er spesielt opptatt av Fra Stalheim og J.C. Dahl?
– Det skyldes Dahls nærhet til naturen. Og så er det noe med håndlaget hans. Jeg tror at Dahl hadde ganske lett for å tegne og male landskap og fenomener i naturen, og denne lettheten ser man liksom i bildene. Men samtidig framstår alt som nøye studert. Det er en blanding av grundighet og umiddelbarhet som jeg er veldig svak for. Jeg opplever bildene til Dahl som ganske rett på sak, men han går dypt inn i motivets forskjellige bestanddeler, helt ned til den minste detalj. Det er ikke uten grunn at botanikere og meteorologer har vist stor interesse for bildene hans.
Det handler selvfølgelig også om Dahls evne til å skape gode komposisjoner og til å fange det karakteristiske for et sted. Fra Stalheim rommer alt dette. For meg har dette verket vært et selvfølgelig startpunkt for utallige tidligere omvisninger i museet. Verket har en slående enkel helhetsvirkning og inneholder samtidig en masse del-motiver og detaljer. Fraværet av et opplagt, dominerende hovedmotiv gjør at blikket får vandre fritt rundt omkring - det er nærmest som å gå på oppdagelsesferd! Det er ekstra gøy å ta med barn inn i dette landskapet og spørre dem om hvordan de tror at det ser ut i Stalheim i virkeligheten.
Hvordan plasserer dette verket seg i norsk kunsthistorie?
– Maleriet er og forblir et nøkkelverk i romantikkens kunst i Norge, og det trekker opp i seg mye av den nasjonale oppvåkningen som skjedde på 1800-tallet. Tenk deg; motivet blir tegnet ned en Olsokaften, som markerer dagen for slaget på Stikkelstad og kong Olav den Helliges fall. Det kommer til på oppdrag fra Grev Wedel Jarlsberg, en av Eidsvollsbegivenhetenes viktigste aktører, og det blir ferdigstilt samme år som dørene for Nasjonalmuseet åpnes første gang, i noen rom på Slottet. Og så blir det gitt i gave til Nasjonalgalleriet i 1914, selve året hvor nasjonen feirer sitt 100-årsjubileum.
Men kanskje enda viktigere var det at Dahl gjennom store malerier som dette viste at også den karrige, golde og ganske ugjestmilde naturen i Norge var verd å stoppe opp ved, at den hadde noen kvaliteter og verdier som var verd å feste til lerretet, at også denne naturen fortjente å bli sett og fortolket av en kunstner. Gjennom å male det i stor skala løftet Dahl fram dette landskapet og gjorde tilskueren oppmerksom på det på en annen måte enn man hadde vært før.
Hva gjør dette bildet til et nasjonalromantisk verk og et høydepunkt i norsk kunsthistorie?
– Jeg oppfatter Dahl først og fremst som en sentral kunstner fra romantikken. Det viser seg i måten han vektlegger naturens ville, utemmete og ødslige sider. At også den kan være fascinerende, interessant og vakker. Men i mange av sine senere verk, som Fra Stalheim, legger Dahl større vekt på trekk som er karakteristiske for Norge. Som med kombinasjonen av dype fjorder og høye fjell, fossefall og bjerketrær, det karrige jordsmonnet, menneskenes klesdrakter og de spredte, utsatte bosetningene. Den dramatiske vestlandsnaturen blir særlig foretrukket for skildringer av det han omtalte som «stolte situasjoner». Det er vel med kombinasjonen av mye av dette og det store formatet, den dristige komposisjonen og den veldige detaljrikdommen som gjør at akkurat Fra Stalheim har blitt et uomtvistelig høydepunkt.
Hva var spesielt med Johan Christian Dahl i sin tid?
– Kombinasjonen av hans nærhet til naturen, det han omtalte som sin «naturvei», og hans nesten vitenskapelige innstilling til det faktisk eksisterende og betoningen av empirisk observasjon, samt hans utstrakte interesse for «fedrelandet». Det siste er faktisk mye av årsaken til at vi i dag har bevart så mange stavkirker som vi faktisk har.
Hva slags kunstner tror du han hadde vært om han hadde levd i dag?
Jeg opplever Johan Christian Dahl som en svært målrettet, grundig og analytisk person, en som likte å studere og undersøke ting og fenomener. Han var et barn av opplysningstiden og en del av 1800-tallets økende rasjonelle og empiriske innstilling, men samtidig et romantisk anlagt følelsesmenneske. Jeg tror derfor at han ville vært en blanding av en vitenskapstype og en skapende kunstner, og slik er det jo mange kunstnere som jobber i dag.
Hvilke andre kunstnere har latt seg inspirere av Dahl?
Gjennom sitt virke som professor ved akademiet i Dresden hadde Dahl flere elever, men han dannet egentlig ingen egen skole. Måten han skapte bilder på var ganske krevende, det fordret bred kompetanse i mange fagfelt, og det tror jeg ikke var så lett å følge opp for mange. I Dahls samtid gikk trendene etter hvert mer i retning av et mer iscenesatt og effektfullt maleri, som med de etterfølgende «Dusseldorferne». Men Dahl vant ny oppmerksomhet blant 1880-årenes realister og friluftmalere som så en viktig forløper i han. I en videre og mer indirekte forstand har han imidlertid hatt veldig stor betydning for svært mange kunstnere, ikke minst ved det å åpne for å skildre hjemlig, «vanlig» natur og forhold på en kunstnerisk interessant måte.
Hva gjør dette verket relevant i dag?
I Stalheim-bildet formulerer Dahl en begynnende endring av hvordan man så på naturen. Fra et klassisk naturbegrep der naturen først er interessant og vakker når den er kultivert og temmet av mennesker, trer den hos Dahl og noen andre samtidige kunstnere fram som noe som har verdi i seg selv. Det peker fram mot vår tid, hvor vi jo er opptatt av naturen både som kilde til avkobling og utfordring.
