Et upløyd land – Kitty Kielland og myra

Hva brakte Kitty Kielland ut i de søkkvåte og forblåste torvmyrene på Jæren, med tunge 1800-tallsskjørt, malesaker og staffeli i en tid der kunstnere som var kvinner aller helst skulle holde seg innendørs og male yndige portretter i varme stuer?

Tekst av senior kommunikasjonsrådgiver Ellisiv Brattfjord

Kitty Kielland forelska seg i myrlandskapet uten å en gang være klar over myras unike verdi som karbonlager, flomdemper og hjem for mange truede arter. Heldigvis er vi obs på dette i dag.

Kielland skrev i et brev til kunstnerkompisen Eilif Peterssen sommeren 1878: «det er en kamp og en møie med den voldsomme vind, som bringer en sand ind i hovedet gjennem øine og øren, farer opp i alle ens farver i paletten og tilsist bedekker hele studien. Jeg bliver så irriteret, at jeg skjænder af alle kræfter, vinden svarer mig med sandskyer og voldsomme vindstøt». Det stemmer: Kitty Kielland var en friluftsmaler.

Kielland var den første norske kunstneren som gjenga landskapet på Jæren med penselen. Her var hun nesten hver sommer fra hun først oppdaget det maleriske potensialet i den golde naturen. Først vendte Kielland blikket utover strendene og havet og lagde bilder som «Fra Kvianes på Ogna, Jæren» (1878). Det gikk i klipper, sand og det lille som fantes av vegetasjon mellom gamle steingjerder. Men så oppdager hun også torvmyrene, som på 1800-tallet dekket store deler av Jæren. Her fantes et horisontalt og treløst landskap, med høye himler, noe kunstneren forbandt med en form for frihet, ifølge Inger M. L. Gudmundson, konservator ved Stavanger kunstmuseum og om få år innehaver av Norges første doktorgrad om Kitty Kielland.

– Torvmyrene rommet nok et mangfold og en tvetydighet som hun lot seg fascinere av. Her kunne hun male realistiske scener med bønder i arbeid og nyromantiske stemningsbilder med himmel, skyer og myrull som speilet seg i torvgravene. Trerøttene som ble gravd ut av myra minnet henne om landskapets historie og muligheter for endring, det var et upløyd land, forteller Gudmundson.

Maleri av ei torvmyr — En av de tidlige studiene av torvmyrene på Jæren. Kitty Kielland, «Torvmyr på Jæren», 1882.
Foto: Nasjonalmuseet / Jacques Lathion

Myras verdier

Har du noen gang forsøkt å krysse en myr? Sannsynligheten er stor for at du blir søkkvåt på beina. Ved første øyekast er kanskje ikke myrer heller det de fleste av oss mennesker tenker på som vakker eller innbydende natur. Mange insekter og fugler ville derimot ikke vært enige i denne vurderingen, om vi på noe vis kunne spørre dem direkte.

I dag gir myra kanskje også assosiasjoner til naturtap grunnet landbruk, bygging av hytter, og utbygging av veier og vindmølleparker.

– Mange, trolig de fleste av myrene som Kitty Kielland malte, er nok borte. De er dels tatt ut som torv-brensel, men først og fremst grøftet, drenert og dyrket opp, forteller biolog og professor ved Universitetet i Oslo, Dag O. Hessen.

En konsekvens av dette er at svært mye biologisk mangfold som hører myra til, som fugler, amfibier og insekter, har blitt sjeldnere.

Myra byr ikke bare på biologisk mangfold, men spiller også en viktig rolle i binding av karbon.

– Mange av myrene er flere meter dype og her brytes ikke plantematerialet ned. Den svarte myrjorda er i stor grad karbon. Når myra grøftes og tørker ut vil mye av dette oksideres til CO², sier Hessen.

Myra er den naturtypen på land som binder mest karbon. Karbon tilsvarende 250.000 tonn CO² kan være lagret i én kvadratkilometer myr, ifølge Sabima. Det er dermed ikke så rart at biologer ser på myra som Norges versjon av regnskogen.

Myrene er også solide flomdempere. «Torvmose kan holde på vann tilsvarende ti ganger sin egen vekt. Det gjør myra til en svamp i naturen. Den holder på vann under våte perioder, og frigir vann til naturen rundt i tørre perioder. På grunn av klimaendringene kan vi forvente oss mer nedbør, men også flere tørkeperioder enkelte steder i landet. Det har aldri vært behov for mer vannregulerende natur enn nå», skriver Sabima på sabima.no.

I kapittelet «Jæderen» i bokverket «Norge i det nittende aahundrede» beskriver Kielland hvordan landskapet i løpet av hennes tid endret seg.

– Det som den ene sommeren var en torvmyr, var den neste en veldyrket åker. Både tekstene og bildene hennes, og andres, gir oss betydningsfull kunnskap som vi og fremtiden vil ha nytte av. Den gang ble torvmyrene erstattet med landbruksjord, nå ser vi verdien den har for økosystemer, forteller Gudmundson.

To mennesker går i myrlandskap — Kryssing av myr i Nordmarka høsten 2020.
Foto: Ellisiv Brattfjord

Myra

Myr dekker rundt 9,8 prosent av landarealet i Norge og er en type våtmark.
Torv dannes ved at mose, gress, løv og annet organisk materiale blir liggende i vannrike områder over lengre tid. På grunn av oksygenmangel brytes ikke materialet skikkelig ned.
Torv har gjennom tidene blitt utvunnet til blant annet bygningsmaterialer, til hager og til brensel.
Det tar naturen flere tusen år å lage en torvmyr. Myra vokser kun 1 millimeter i året. Er myra fem meter dyp, er den dermed ca. 5000 år gammel.
Norske myrer lagrer minst 950 millioner tonn karbon. Det tilsvarer Norges årlige utslipp av klimagasser i 66 år.
Ifølge Det internasjonale naturpanelets rapporter har 85 prosent av verdens våtmarker forsvunnet.
I Norge har en tredjedel av landets myrer blitt fjernet de siste 70 årene.
Ifølge tall fra NIBIO har ca. 2600 dekar med myr blitt dyrket ned hvert år mellom 2007–2015 i Norge.
Fra 2. juni 2020 forbød regjeringen nydyrking av myr, men kommunene har fortsatt mulighet til å tillate dyrking når bestemte vilkår oppfylles.

Svarthvitt gammelt foto av tormyr — Torvmyr på Jæren, 1912
Foto: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum

Kunstneren i myra

Det første maleriet som Kitty Kielland skapte av torvmyrene på Jæren, «Un jour sombre en Norvège», fikk hun utstilt på den viktige «Salongen» i Paris i 1880. Bildet anses som et hovedverk i kunstnerskapet.

«Her har hun funnet den «storhed og fattigdoms rikdom» hun vil skildre», skriver Christian Krohg etter å ha intervjuet Kielland til boka «Kunstnere» i 1891. Gjennom nesten 30 år vender Kielland stadig tilbake til torvmyrene på Jæren og de males både i godvær og når det brygger opp til storm.

Ifølge Gudmundson gir torvmyr-maleriene et unikt innblikk i Kiellands utvikling som maler.

– Himmelen er alltid overveldende, enten den inneholder drivende uværsskyer eller florlette skydotter. De tidligste maleriene er mørkere i koloritten og myrvannet fremstilles som små pytter. Etter hvert blir koloritten lysere, torvgravene med stille myrvann større og ved å trekke himmelen ned i maleriene, som et speilbilde, tilfører hun det horisontale landskapet et vertikalt preg. Himmel og jord står vertikalt mot hverandre, mens landskapet i seg selv er vidstrakt. Den poetiske kraften er etter min mening det mest spesielle med bildene.

Kielland innretta seg etter de lokale bøndenes liv på Jæren. Hun bodde med lokale familier og tilpasset seg, lik bøndene, etter vær og vind. Kunstneren lar seg sjelden stoppe, ifølge Terjesen. «I kulde og blåst går hun til verket, til ett motiv om morgenen, og til et annet om ettermiddagen – fra tidlig morgen til langt på kveld er hun i sving».

Maleri portrett av dame — Kitty Kielland, «Selvportrett», 1887
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Kitty Kielland

Christine Lange Kielland (Kitty) ble født i Stavanger 8. oktober 1843.
Kielland-familien hadde holdt til i Stavanger i flere generasjoner og var velstående.
Malerkunsten ble mer enn en hobby for Kielland etter et lengre sykeopphold hvor hun hadde lite annet å finne på.
Hun var på 1870-tallet elev av Hans Gude i Karlsruhe i Tyskland og fikk senere veiledning av Eilif Peterssen og H. Baisch i München.
Hun bodde og studerte i Paris i flere år, sammen med blant andre Harriet Backer.
Kielland kjempet for kvinners rettigheter til å delta fullverdig i kunsten og belyste blant annet forskjeller i oppdragelsen av gutter og jenter.
Hun var med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening i 1884.
Kielland var en av de første norske kunstnerne som malte såkalte nyromantiske stemningsmalerier.
Kielland stilte ut ofte i sin levetid og var med på alle de viktigste nordiske og internasjonale utstillingene hvor det var norsk representasjon.
Før hun døde i 1914, testamenterte hun et større beløp til innkjøp av norsk kunst, til Nasjonalgalleriet. Kravet var at man skulle kjøpe inn kunst som "bryter med tradisjonen og tilfører utviklingen nye momenter."

Landskapsmaleri med gård — Kitty Kielland, «Fra Kvianes på Ogna, Jæren», 1878.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Unik natur

Torvmyrene på Jæren er en del av et over 34 000 dekar stort våtmarksområde og inkluderer 23 myrer, innsjøer og gruntvannsområder. Her eter flere fugler godt før de trekker sørover og det bugner av spesielle planter. Hørt om breimyrull, nebbstarr, sveltull eller engmarihånd? De er alle sjeldne planter i dette området.

Både nasjonalt og internasjonalt trua arter holder til i våtmarkene på Jæren, for eksempel sørlig myrsnipe, sørlig gulerle, engelsk gulerle, lappfiskand og åkerrikse. Fuglene trives godt på myrene. Fuglearter som hekker eller raster på Jæren, er der for en grunn. Det er dette landskapet de er skapt for og de kan ikke uten videre tilpasse seg nye habitat dersom våtmarkene forsvinner. De lever av insektene her, som også går tilbake når områdene forsvinner. Pollinerende insekter som bier og sommerfugler er også fans av myra. Blomsterlivet på myrene trenger disse insektene. Forsvinner forresten myrene lenger nordpå, mister vi også de ettertraktede multebæra, ifølge biolog Christian Steel til NRK (4. juli 2019).

Våtmarkene på Jæren er i dag vernet etter naturmangfoldloven. I tillegg til det unike fugle- og plantelivet, finnes det også ca. 150 fredede fornminner her, blant annet flere gravhauger.

I juni 2020 ble det forbudt med nydyrking av myr i Norge. Dispensasjon kan gis i tilfeller hvor grunneier mister andre produksjonsareal på grunn av tap av leiejord eller utbygging i offentlig regi som for eksempel veiutbygging, ifølge Nationen (2. juni 2020). Men, det er fortsatt tillatt med omfattende utbygging av hyttefelt i flere verdifulle myrområder. Myra er ikke trygg for menneskets inngripen hverken nå eller i framtida.

Dag O. Hessen forteller at en tredjedel av Norges myrer har gått tapt etter krigen.

– Og det aller meste er i lavereliggende, produktive områder som Jæren.

Han hevder at den typen dokumentasjon som Kielland og flere friluftsmalere har skapt, er ekstremt viktig.

– De sier mye mer enn foto, som dessuten i liten grad viser denne type natur, som i sin tid ble betraktet som verdiløs, og viser landskapet slik det en gang var - og hva som er gått tapt.

Myrull i landskap — Myrull på rester etter det gamle kulturlandskapet på Jæren. Her ved Vaulen på Brusand i Hå kommune, Rogaland.
Foto: © Roy Mangersnes / NN / Samfoto

Kvinne, hold deg inne

I andre halvdel av 1800-tallet begynte stadig flere kvinner å male landskapsbilder. Mer praktisk mote (men fortsatt store skjørt) og større bevegelsesfrihet, gjorde at kvinnene våget seg ut i ville landskap, med malesakene i sekken. At Kielland malte sine nærområder hang sammen med tidas naturalistiske idealer om å male det nære. Samtidig matchet kanskje de maleriske «uoppdagede» og værutsatte landskapene hennes prinsippfaste og til tider opprørske sinn?

Allerede som student i 1874 i Karlsruhe aksjonerte Kielland mot at kvinner ble utestengt for modellmaling, hevder Gudmundson.

– Hun debatterte i offentligheten om kunst, moral og kjønn, og var ikke redd for å være uenig med sine egne. Hun havnet i debatt med kvinnesaksforeningens Gina Krog, og hun skrev motinnlegg mot kunstkritiker Andreas Aubert fordi hun mente han blandet inn moral i det som skulle være kunstnerisk frihet.

Ifølge Anne Wichstrøm (1997) var malere som Kitty Kielland og Harriet Backer med på å skape en «nasjonal kunst» i Norge. Kielland var blant de første som anså såkalte «studier» som mange av Jær-bildene betegnes som, som ferdige verk.

Fra myra i vest, bega Kielland seg også til stille tjern i Bærum, oppover mot det norske høyfjellet og innover i skogene i Nord-Frankrike. Hun trådte marken som ingen kvinner og få andre kunstnere hadde trådd den før og står igjen i dag som en av de viktigste norske kunstnerne fra 1800-tallet. Kunsten og dokumentasjonen av myra i endring er antakelig et minst like viktig bidrag til og påminner om naturverdier den dag i dag.