Tekst av samlingsmedarbeider Janne H. Arnesen
28. oktober 1895 ble en kongelig forlovelse annonsert i London: forlovelsen mellom daværende prinsesse Maud av Wales og prins Carl av Danmark (senere kong Haakon VII av Norge). I løpet av våren og sommeren 1896 var brudens nye garderobe klar, og den ble grundig diskutert i pressen. Magasinet The Queen kommenterte blant annet at det var en smart garderobe som inneholdt mer fritidstøy enn selskapskjoler, noe som kanskje var uventet for en britisk prinsesse. Her inngikk en rekke tweed-drakter til daglig bruk, reiser, sykling og riding.
Offentlig og privat dronning
Du forbinder kanskje likevel dronning Maud med storslåtte gallakjoler dekorert med perlebroderi og blonder, brukt sammen med glitrende diademer, smykker og slep? Det kan være fordi det var slik hun ofte framstår i offisielle fotografier og malerier. Det er også denne delen av dronningens garderobe som blir presentert i samlingspresentasjonen i Nasjonalmuseet: hennes offisielle dronningrolle, på representasjonsoppdrag for Norge. Hennes sporty side, med kjærlighet for sykling, skigåing, skøyting og riding, er et interessant motstykke. Når man ser dronningens bevarte garderobe som en helhet, reflekterer den hva magasinet The Queen noterte seg i 1896: Fritidstøyet er godt representert.
Dronning Mauds garderobe, slik vi kjenner den i dag, ble donert til Kunstindustrimuseet i to omganger. Første del ble gitt i 1961, fra hennes sønn H.M. Kong Olav. Denne inneholdt de antrekkene som ble ansett for å ha nasjonal verdi: kroningskjole, slep, bunader, store galla-antrekk, og utvalgt sportstøy.
Den andre delen ble donert i 1991, etter kong Olavs død, gitt av barna hans, med et utvalg gjort av H.M. Dronning Sonja. Den inkluderte perlekjoler fra 1920-årene, drakter, sko og vesker, og enda mer sportstøy. I tillegg har museet mottatt enkeltplagg fra andre givere. Til sammen gir garderoben et unikt innblikk i motens utvikling fra 1896 til 1938. Anne Kjellberg var ansvarlig kurator ved donasjonen i 1991, og det er mye på grunn av hennes grundige arbeid med garderoben at vi i dag har god oversikt over klærne: hvem som laget dem, når de ble brukt, og til hvilke anledninger. Dermed er også dronning Mauds sportsgarderobe godt dokumentert.
Landlivet viker for bylivet
«Hver eneste dag sykler vi mye før middag og kommer tilbake ganske sent, vi lever et deilig liv og gjør nøyaktig det vi har lyst til», skrev den nygifte prinsesse Maud i et brev datert 20. august 1896. Hun og ektemannen hadde fått landstedet Appleton i Norfolk, øst i England, i bryllupsgave. Her tilbrakte de mye tid etter bryllupet. Pressen kommenterte at prinsessen ikke hadde kastet seg på den vågale trenden med bukser for sykling – hun holdt på lange skjørt og skreddersydde jakker. Hun fikk ellers ros for sine praktiske sykkelhatter.
Ved Appleton og nabogodset Sandringham, som tilhørte dronning Mauds foreldre, var det skøytemuligheter på den lokale dammen når været tillot det. En gang i 1890-årene ble det tatt bilder som i dag er i dronning Mauds private album ved De kongelige samlinger.
Det er ikke lett å se hvem av de tre prinsessesøstrene som er avbildet. Men det finnes både isskøyter og rulleskøyter bevart i dronning Mauds garderobe. To par isskøyter er datert til en gang mellom 1900 og 1920, mens rulleskøytene er fra en gang mellom 1896 og 1913. Alle de tre parene består av høyhælte skinnstøvler hvor metallfundamentet skrus på støvelen. En balansekunst på flere måter!
Til hest
Dronning Maud var en dreven rytter fra barnsben av. I likhet med resten av kvinnene i familien holdt hun seg til sidesal. Det vil si at begge knærne var på én side av salen, klemt rundt to bøyler. Skjørtet var gjerne konstruert deretter – skreddersydd rundt knærne, lengre på forsiden enn baksiden, og drapert på plass. Under ble det ofte brukt en spesialkonstruert bukse, i tilfelle overskjørtet skulle bevege på seg. Flere rideantrekk er bevart etter dronning Maud. En brun drakt laget av John Busvine & Co. rundt 1920 har spor etter både bruk og omsøm.
Etter en tid i England flyttet det nygifte prinseparet til Danmark. Her ble de innkvartert i Bredgade midt i København. Ektemannen tilbrakte mye tid i marinen, og prinsesse Maud ga uttrykk for at hun ikke trivdes. Hun følte seg ensom, og trange bygater med brostein ga ikke mulighet for sykling, riding, skøyting og det aktive livet hun var vant med. «I Danmark mistrivdes hun vinterstid og sendte stadig klager over været til familien i England», skriver Kjellberg om dronning Maud.
Vinterglede i Norge
Med dette som bakteppe er det lettere å forstå hvorfor dronning Maud så ut til å omfavne Norge, etter at ekteparet hadde takket ja til Norges trone. Det nye kongeparet ankom Oslo 25. november 1905. Allerede dagen etter, 26. november, feiret dronningen sin 36-årsdag i et selskap hjemme hos statsminister Christian Michelsen.
Så startet jobben med å utforske det norske. Det gikk ikke lang tid før kongefamilien fikk innføring i skikjøring av Fridtjof Nansen og kona Eva. Eva Nansen var en pioner innen kvinnelig skisport, og hadde i 1890 fulgt ektemannen over Norefjell. Det var ikke vanlig kost blant bykvinner på den tiden. Årene 1905 og 1906 var kongeparet og Nansen på flere skiturer i Oslo og omegn. Noen av turene ble dokumentert av fotograf Anders Beer Wilse. De prøvde seg også på kjelkekjøring i Holmenkollåsen. 22. mars 1906 skriver dronning Maud begeistret til familien i England: «… vi bodde mer eller mindre utendørs og gikk på ski, akte og kjørte slede, det var herlig i den dype snøen og strålende solen.»
I 1910 fikk kongeparet Kongsseteren i gave fra det norske folk, og framover tilbrakte de mye av vinteren her. Ifølge Kjellberg gikk dronningen på ski både en og to ganger om dagen, så sant været og timeplanen tillot det. Igjen skriver dronning Maud begeistrede brev, blant annet et datert 22. januar 1914: «Her er det deilig og klart og solskinn hver eneste dag, så vi går på ski så mye som mulig.»
Dronning Mauds skiantrekk fra denne tiden fulgte i silhuett og snitt samme tendenser som i hennes øvrige garderobe. I årene 1905–15 er hun avbildet på ski i lange skjørt og tettsittende gensere eller jakker. Ofte var overdelen av tykkere og varmere materialer enn bymoten, og hun toppet det hele med en sportslue, strikkede vanter eller votter, og gamasjer.
Glimt av en sportsgarderobe
Store deler av det vi i dag omtaler som dronning Mauds garderobe ble laget i England og Frankrike. Norske produsenter glimrer med sitt fravær, med noen viktige unntak. Kroningskjolen fra 1906 var et samarbeidsprosjekt mellom norske Silkehuset og britiske Vernon. Motehuset Sylvian, drevet av en nær venninne av dronningen, fikk også utstyre henne med utvalgte moteplagg, og dronningens to bunader fra Hardanger og Hallingdal var naturligvis norske. I tillegg finnes det en del norskprodusert sportstøy, selv om norske produsenter ikke var eneleverandører på dette heller.
Et av de tidligste norske plaggene fra garderoben er en brun pelsjakke med gulldekor. Den er datert 1905, og laget av Pels-Backer som hadde forretning i samme gate som Molstad og Steen & Strøm i Oslo. I et brev datert 17. desember 1905 gir dronning Maud uttrykk for at hun ønsker å støtte norske firmaer ved å gjøre sine juleinnkjøp hos dem. Hun uttrykker også glede over kvaliteten på norsk pels, som var både bedre og rimeligere enn det hun var vant til fra London. Det er kanskje på disse innkjøpsrundene hun kjøper den brune pelsjakken. Den er i hvert fall å finne i fotografier som Wilse tok av kongeparet i et snøfylt landskap 14. januar 1906.
I perioden 1915 til 1935 er det mange britiskproduserte vintersportkåper i dronning Mauds garderobe. To kåper er identifisert som britiske Vernon, samme firma som medvirket på hennes kroningskjole. Noe sportstøy ble også anskaffet fra britiske Blancquaert, mens en rekke andre plagg foreløpig ikke har identifisert tilvirker. Kåpene kan sees i flere fotografier fra 1920-årene, blant annet er den brune skikåpen fra Blancquaert med i fotografier fra Holmenkollen vinteren 1923.
En annen skikåpe fra rundt samme tid er godt dokumentert i skiløypene, blant annet i en serie fotografier fra De kongelige samlinger.
Radikale skibukser
Etter å ha syklet, ridd, skøytet og gått på ski i skjørt siden 1870-årene, bestiller dronningen en skidrakt med bukser på 1930-tallet. Det er et stort sprang og et modig valg av en kvinne som er i midten av 60-årene, og som var oppdratt i viktoriansk ånd hvor bukser aldri hadde vært et alternativ. Samtidig bør det nevnes at i 1930-årenes skidrakter var bukser mer normen enn unntaket, og at dronningen nok var en av de siste til å gjøre dette skiftet. Sportsdrakter hadde også lenge hatt alternativet med bukser under skjørt, for varmens og anstendighetens skyld. Likevel, dette er en av ytterst få dokumenterte tilfeller av bukser i dronning Mauds garderobe. Det er det norske firmaet Frode Braathen som rundt 1935 lagde skidrakten i brun ullgabardin. På museets kartotekkort fra 1962 er det notert for hånd at dette var «H. M. Dronning Mauds siste og bedste», og videre at hun er fotografert i drakten på et privat foto fra 1935.
Først i løypa?
Mange av de plaggene som i dag er bevart etter dronning Maud kan identifiseres på grunn av fotografier og skriftlige kilder. De forteller om en sportsglad kvinne som var fysisk aktiv store deler av livet, og som særlig fant glede i vintersportene i Norge.
Anne Kjellberg skriver at dronning Maud nok ikke kan regnes som en pioner innen hverken sportstøy eller sportsbevegelsen, men at: «Hun hørte med blant entusiastene i den første store bølgen av kvinnelige syklister, og ved det fikk hun også betydning for andre. Betydning kan også hennes skigåing ha fått i Norge. For kvinner som fremdeles kviet seg for å gå på ski i 1905, satte dronning Maud et eksempel de kunne følge.»
Kilder
- Anne Kjellberg: Dronning Maud. Et liv – en motehistorie, Grøndahl Dreyer (1995)
- Anne Kjellberg og Susan North: «Style & Splendour. The Wardrobe of Queen Maud of Norway», Victoria & Albert Museum (2005)
- Astrid Bugge: Bydamer i «touristinde-dragt, i By og Bygd (1958)
- De kongelige samlinger: Dronning Mauds private fotoalbum
- Royal Collection Trust: Prinsesse Victorias private fotoalbum
- Ytterligere foto via Digitalt museum, Nasjonalbiblioteket og Scanpix
- Annemor Sundbø: «Koftearven. Historiske tråder og magiske mønstre». Gyldendal (2019)
