Albertine i politilegens venteværelse

Maleriet Albertine i politilegens venteværelse ble omtalt som en skandale da det ble vist for første gang, men i ettertid framstår det som en stor suksess. Meningene var mange i den brennbare debatten. Hvorfor vekket verket så stort engasjement? 

I mars 1887 kunne man daglig observere en jevn strøm av mennesker som gikk for å se maleriet med sine egne øyne i Rådhusgaten i Kristiania. Det var uvanlig at billedkunst fikk så stor oppmerksomhet blant byens befolkning. Men Albertine i politilegens venteværelse tiltrakk seg både arbeiderklassen og borgerskapet. 

I utstillingslokalet ble publikum konfrontert med det digre maleriet, som viste en scene fra byens prostitusjonsmiljø. Det var som om Krohg hadde revet ned selve veggen til politilegens venteværelse i Møllergata og invitert folk inn for å se det mange visste foregikk der inne, men som de fleste lot være å snakke om. Krohg var imidlertid uredd og ønsket debatt om samfunnsproblemene de svakere stilte i samfunnet sto overfor. 

Bare noen måneder tidligere hadde Krohg gitt ut romanen Albertine. Boka handlet om en fattig arbeiderjente som blir kalt inn til politilegen etter at hun har blitt voldtatt av en politifullmektig, og som senere ender opp som prostituert.

Allerede dagen etter at boken var utgitt, ble den beslaglagt av Justisdepartementet. Det var særlig voldtektsscenen og beskrivelsen av den gynekologiske undersøkelsen hos politilegen man mente ikke passet seg i en roman. 

I Kristiania var prostitusjon forbudt ved lov siden 1842. Likevel la det offentlige til rette for slik virksomhet gjennom helsesjekker og kontroll, organisert av politiet. Argumentet for  tvangsundersøkelser av de prostituerte var at spredningen av kjønnssykdommer måtte begrenses. Krohg mente dette var dobbeltmoralsk, og ville belyse reguleringssystemet og den nedverdigende og lovstridige behandlingen de fattige kvinnene ble utsatt for.

Krohg gikk så langt som til å leie prostituerte til å stå modell for Albertine-maleriet. En så virkelighetsnær framstilling av samfunnets skyggeside virket provoserende.

I maleriet er Albertine plassert i bildets bakgrunn og er den neste i køen på vei inn til politilegen. Hun er tydelig preget at skam og sjenanse. Hun gruer seg til undersøkelsen, slik man kan tenke oss at de unge kvinnene også gjorde i virkeligheten. 

Krohg og mange med han mente beslagleggelsen av romanen var et brudd på grunnlovens paragraf om ytringsfrihet. Han tok saken til Høyesterett, men tapte og måtte betale bot. Maleriet ble ikke beslaglagt, men motivet stod i nær forbindelse med den forbudte boken, og førte til at bildet ble nektet vist flere steder og at noen aviser nektet å trykke innlegg om saken.

Debatten handlet dermed om ytringsfrihet, i tillegg til det som boken og bildet kritiserte; at den offentlige, politikontrollerte prostitusjonen ennå ikke var avskaffet. Og det på tross av at slik virksomhet var forbudt ved lov.  

For realismens kunstnere var det et mål å gjøre billedkunsten til en aktør i samfunnsdebatten. Kunsten skulle være noe mer enn pynt og underholdning, og man skulle male motiver fra sin egen samtid. Idealet var å formidle sannhet framfor skjønnhet.

Et tegn på suksess var at man engasjerte publikum fra alle samfunnslag, slik som Krohg gjorde med Albertine i politilegens venteværelse. Få norske kunstverk har skapt så stor debatt. Samme år som romanen ble gitt ut, ble offentlig prostitusjon avskaffet i Norge. 

• Oscar Thue, Albertine i politilegens venteværelse, Kunst og kultur, 1957, årg. 40, 95–110
• Oscar Thue, Fra Albertine-striden, Samtiden, 1956, 662–670
• Vibeke Waallann Hansen, Christian Krohgs realisme. Bilder som griper, Christian Krohg. Bilder som griper (utstillingskatalog), Nasjonalmuseet, 2012, 47–50