Christian Dior - Made in Norway?

Piratkopiering av drakt var vanlig før andre verdenskrig. Etter krigen jobbet mange merkevarer hardt for å gjenoppbygge motebransjen og forhindre piratvirksomheten. Men det betød ikke at norske motehus sluttet å kopiere store designere.

Tekst av Janne Arnesen, samlingsmedarbeider

Før andre verdenskrig var det vanlig med piratkopier av kjoler fra store internasjonale motehus. Dette forsøkte flere designere å kjempe imot, i form av krav om strengere lovgivning, og ved å prøve ut ulike lisensordninger.

Etter krigen var den franske moteindustrien enda mer på offensiven. Iblant fikk pressen ordre om å sladde antrekk som var ekte vare. Det ble gjort ved å sette brede streker over antrekket, så kun silhuetten sto igjen.

De som ville se motevisningene måtte også ut med store summer. Slik skulle man stenge ute de mest useriøse tilskuerne. På 1950-tallet betalte norske motefirmaer som Molstad, Silkehuset og Steen & Strøm mellom 5 000 og 10 000 kroner for å få adgang til Diors visninger. I dagens kurs vil det tilsvare rundt 100 000­–200 000 kroner.

Hvit bomullskjole uten ermer
Toiles fra Dior, 1957.
Foto: Nasjonalmuseet

Kopier på lisens

Dette var ikke penger ut av vinduet for de norske motehusene. Betalingen var et slags depositum, som garanterte at firmaene kom til å handle for adgangssummen. De fikk imidlertid ikke en fullstendig kolleksjon for dette beløpet. Summen inkluderte én originalmodell fra Dior, to prøvemodeller i bomull - såkalte toiles - eller tre papirmønstre. Prøvemodellene og mønstrene ga kjøper lov til å produsere egne kopier, såkalte lisensierte modeller. Ettersom originalmodellene ofte var for små for norske kunder, foretrakk de norske innkjøperne toiles og papirmønstre. Toiles hadde også den fordelen at de demonstrerte både konstruksjon og sømmer, samt de ulike stofflagene.

Denne formen for lisensprodukter var fra Diors side et forsøk på å forhindre piratkopiering, ved å heller tilby originalvarene til europeiske og amerikanske motehus. Rettighetene til de lisensierte kopiene ga også kjøperne stor prestisje.

Lisensproduksjon av parisermote var vanlig i Norge fra ca. 1950 til 1970. Senere fikk motebransjen større konkurranse fra produsenter av masseproduserte klær, og de norske firmaene la ned sine såkalte modellsalonger. Det var her de hadde produsert skreddersydde klær etter franske og egne design. Med tiden havnet denne delen av norsk motehistorie på museum.

Piratkopiering

  • Piratkopiering av drakt er et fenomen som er like gammelt som selve moteindustrien.
  • Piratkopiering av kjoler fra store motehus var også et stort problem før krigen.
  • Madeleine Vionnet og Coco Chanel var blant dem som gikk i bresjen for å få stoppet piratvirksomheten. De kjempet for strengere lovgivning og prøvde ut ulike lisensordninger.
  • I perioden før og etter andre verdenskrig var moteindustrien en av Frankrikes aller viktigste inntektskilder. Dette har medført at landet i dag har noen av verdens strengeste lover for å beskytte klesdesign.

Hvordan kan vi vite hva som er en lovlig kopi?

Nasjonalmuseet har en rekke kjoler fra ulike franske motehus i samlingen. Noen av disse ble kjøpt av kunder under besøk i Paris. Andre vet man at er sydd i Norge, enten fordi giver har gitt detaljerte opplysninger, eller fordi plagget har ett eller flere firmamerker. I samlingene finner vi også de nevnte toilesene.

Profesjonelt produserte klær lar seg ofte identifisere på grunn av firmamerkene som sitter inni. I dag er det en selvfølge at plagg har firmamerke, men det har ikke alltid vært tilfelle – ikke før den engelske moteskaperen Charles Frederick Worth grunnla moteimperiet House of Worth i 1858. Worth mente at klær kunne og burde anses som kunstverk i seg selv. Følgelig burde de da også signeres, slik en kunstmaler signerer sitt maleri. Dette gjenspeilet seg i House of Worths firmamerke, som var en gjengivelse av Worths egen personlige signatur.

Firmamerker er også uvurderlige når designhistorikere skal identifisere historiske antrekk. Noen ganger er firmamerkene det eneste håndfaste draktdetektivene har å gå etter. Dette er også tilfellet med Dior-modellene som i dag er i Nasjonalmuseets samling og som vi skal ta en nærmere titt på her.

Dior i Nasjonalmuseets samling

  • Nasjonalmuseet har totalt  25 Dior-objekter i samlingen.
  • 9 av disse er toiles.
  • 8 er faktiske plagg.
  • 7 er skopar og tilbehør.
  • I tillegg finnes et papirmønster.
  • Brorparten av de plaggene museet har er laget i Norge, ofte hos Molstad, men også hos Silkehuset og Steen & Strøm.

En ekte Dior?

En sentral «lisenskjole» i samlingen er en grønn silkekjole fra ca. 1958. Den har ikke firmamerker, men skal ifølge tidligere opplysninger ha hatt merke fra både Dior i Paris og Silkehuset i Oslo. Vi vet ikke hva som har skjedd med firmamerket.

Kjolen var lenge registrert med lite informasjon i museets database. Ved gjennomgang av toiles i samlingen dukket plutselig den samme modellen opp. Toilen er merket med både «Patron Original Christian Dior Paris 89487» og «Robe Venezuela». Sistnevnte er selve modellnavnet og via denne opplysningen lar kjolen seg spore til kolleksjonen Fuseau fra høst/vinter 1957–1958. Kjolen får dermed både et navn og en kontekst. Selv om både prøvemodellen og designet er fransk, ble den grønne kjolen tilvirket i Norge. Den ble laget for en norsk kunde på Silkehuset i Oslo. Vi har rett og slett med en norskprodusert Dior-kjole å gjøre!

Den langermede kjolen under, med klokkeformet skjørt, finnes kun som toile og ikke som ferdig modell. Kjolen har en finurlig form på midjen, som glir over i skjørtets klokkeform. Denne Y-formen, kombinert med firmamerket «Patron Original Christian Dior Paris 76473» gjør at den kan spores til kolleksjonen Y fra høst/vinter 1955–1956.

Selve kjolemodellen heter Zémire, og var ment å lages i svart, men finnes også i en rød variant i Royal Ontario Museum i Toronto. Nasjonalmuseet har dessverre ikke en ferdig versjon av denne modellen. Derimot finnes det en lyseblå kjole fra 1950-tallet som er veldig lik, men med korte ermer og uten knapper. Denne kan ha blitt laget etter samme forbilde, men endret etter kundens spesifikasjoner. Kjolen ble laget av Molstad på 1950-tallet, og den bærer kun Molstads firmamerke.

En annen toile, en kort overdel med bred krage og sløyfe i front, er merket «Patron Original Christian Dior Paris 91823». Denne hadde opprinnelig ikke datering i museets database, men ved å følge modellnummeret lar den seg spore til et rødt kjolesett fra Dior fra 1958. Slik får plagget både kontekst og datering.

I Nasjonalmuseets samling finner vi også et originalt papirmønster. Søker vi opp inventarnummeret i databasen i dag, får vi kun opp et rosa maskinskrevet kartotekkort. Men informasjonen som står på dette kortet er verdifull. Her beskrives et originalmønster fra Dior, og en håndtegnet kopi utført av mestersyersken Karin Hornnæss (som var tilknyttet både Molstad og Silkehuset). Mønsteret er merket Monte Carlo. Et søk i andre museumsdatabaser gir oss en klokkeformet kjolemodell som er drapert over bysten, som er fra vår/sommer-kolleksjonen til Dior fra 1956. Kjolen finnes i flere typer stoff i andre museumssamlinger, blant annet i den originale kremhvite utgaven i National Gallery of Victoria i Australia, og i en blomstret variant i V&A i London.

Denne delen av norsk motehistorie er i dag ukjent for de fleste. Men for dem som fikk oppleve de norske motehusene i glansdagene var «parisermodeller», som disse fra Dior, en selvfølgelig del av tidens store motedrøm.

Kilder

Kontakt

Janne Helene Arnesen

Rådgiver samling

Hannah Vickers

Konservator - tekstilkonservator

Les mer

    •
    Vis mer