Kunstner med ❤️ for folkedrakter

Kvinne og mann i folkedrakter fra Valle i 1848
Adolph Tidemand, «Gro Kjelleberg; Bjugen Sagneskare, Valle», 1848.
Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre

Lenge før fotografiet, tegnet Adolph Tidemand folk i tradisjonsrike folkedrakter. Tidemands dokumentasjon har hatt mye å si for bunadene slik vi kjenner dem i dag.

Tekst av kurator samling og utstilling Møyfrid Tveit

Nasjonalmuseets tegningsamling inneholder mange skildringer av folkedrakter. Adolph Tidemands akvareller er i en klasse for seg. I tegninger og akvareller skildres folk han møtte på sine reiser i Norge i 1840- og 50-årene. En del av disse finner du i de 24 godt bevarte skissebøkene som finnes i museet. Akvarellene inngikk i Adolph Tidemands rike testamentariske gave til museet. 

Bunad ble først et eget begrep på begynnelsen av 1900-tallet. På Tidemands tid ble det man kalte folkedrakter brukt av folk flest, både til hverdags, i helger og under høytider. Noen ble også brukt som kirkeklær og skilte seg gjerne ut ved at de var mer påkostede og pyntede. Mange av de gamle folkedraktene er utgangspunkter for de tradisjonsrike bunadene slik vi kjenner dem i dag.

Tidemands akvareller

Tidemand var en ivrig portrettegner og tegnet menneskene han møtte, gjerne i sin fineste stas. Ved hjelp av blyant, pensel og akvarellfarger har han gjengitt draktene detaljrikt og virkelighetsnært. Menneskene som bærer plaggene fremstilles levende og personlig, og i de fleste tilfeller er de identifiserbare. Dette har tidligere førstekonservator ved Norsk Folkemuseum Aagot Noss (1924–2015) dokumentert i sitt omfattende forskningsarbeid. I flere tiår syklet hun rundt i Norge for å intervjue folk om folkedrakter og bunader, og hun kalles ikke ufortjent for bunadsdronninga.

Frykt for nye moter

Forestill deg en tid hvor man ikke hadde fotokamera til å dokumentere med. For Tidemand var det viktig å dokumentere nasjonaldraktene. Han fryktet de ville bli glemt til fordel for det han kalte «latterlig uskjønne», nye moter:

Jeg følte mig saameget mere opfordret til at skildre dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikker, som Ingen før havde bearbejdet dette saa rige felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder. At fastholde, hvad endnu bestaar, at fri fra Forglemmelse, hvad allerede var næsten forsvundet, at skildre for mine Landsmænd som for Udlandet hvad der bor i dette lidet kjendte, fra den øvrige Verden afskaarne Land, blev den Opgave, som jeg stillede for mig min Kunst.
– Adolph Tidemand, 1854, fra Aagot Noss' Adolph Tidemand og folk han møtte, 1981.

Takket være Tidemands iherdige og grundige arbeid har forskere og eksperter i vår tid kunne gjenskape gamle versjoner og detaljer fra spesifikke folkedrakter. Tidemand samlet også på folkedraktplagg. Norsk Folkemuseum forvalter denne samlingen i dag. 

Brud i bunad
Adolph Tidemand , «Ingeborg Andresdatter Gulsvik som brud», 1849.
Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre

Akvarellene er svært interessante fra et kulturhistorisk perspektiv, samtidig som de er verdifulle i kunstnerisk forstand. Se bare på de individuelle karaktertrekkene hos de portretterte og hvordan stoffligheten er gjengitt ved hjelp av blyant og akvarellfarger. Her er det ull i kontrast til florlette transparente stoffer, søljer, knapper og vevde bånd.  
 
Ingeborg Andresdatter Gulsvik er gjengitt i vakker brudestas. Selve brudekronen, den såkalte Ringneskronen, er fra gården Ringnes i Krødsherad og befinner seg i dag i Norsk Folkemuseums samling. 

Ingeborg var født på Hov i Sigdal. I juni 1849 giftet hun seg, 17 år gammel, med den 20 år eldre lensmannen Ole Olsen fra Flå i Hallingdal. Bryllupet varte visstnok i hele åtte dager og Tidemand, som også deltok i festen, ga bort akvarellen i bryllupsgave. Han var veldig fornøyd med akkurat denne akvarellen. Det fortelles at han angret i etterkant og derfor endte opp med å kjøpe den tilbake. Han tegnet og malte også flere av familiemedlemmene mens han var gjest på gården.  

På reisefot i Norge 

Tidemand, som var bosatt i Tyskland og Italia i 1840 og 50-årene, benyttet enhver anledning til å besøke hjemlandet. Ett år gikk studiereisen gjennom Setesdal hvor han fant flere interessante motiver. Blant disse er noen vakre draktstudier fra Valle.

På en av reisene i Hardanger besøkte han sin blivende svoger, Jens Jæger, som var sogneprest til Vikøy i Kvam. Her portretterte han blant annet en staselig Hardangerbrud.

Brud i bunad med krone
Adolph Tidemand, «Hardangerbrud, Vikøy», 7. juli 1849.
Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre

Det er også interessant å se hvor opptatt Tidemand var av å dokumentere detaljer som broderier, strømper og hodeplagg. 

Tidemand og hans samtidige opplevde trolig folkedraktene i Norge som norske. De ble også et viktig element i de store nasjonalromantiske maleriene fra denne tida, for eksempel i Brudeferd i Hardanger (1948). I dag blusser stadig debatten om bunadens opprinnelse opp. I hvor stor grad er den faktisk et norsk fenomen? Hvor mye stammer fra utenlandske draktskikker? Skal man kun vektlegge det historisk korrekte ved draktplaggene eller også tillate det nyskapende og moderne?  
 
Fundamentet for «Norsk institutt for bunad og folkedrakt» er hvordan de lokale klestradisjonene i de ulike bygdene på 1800-tallet i Norge har satt sitt preg på bunadene. Bunadsekspertene, også kjent som «bunadspolitiet», har utvilsomt bidratt til å ivareta tradisjoner innen så vel bunadshåndverk, som design.

Noen bærer bunaden som symbol på identitet og tilhørighet, mens andre er kanskje mer opptatt av estetikken. Bunadene representerer i tillegg viktige håndverkstradisjoner. I dag skaper man også festdraktvarianter hvor gamle og moderne elementer kombineres i nye fantasidrakter.

Mann i folkedrakt på benk
Kunstner Ahmed Umar da han mottok Scheibler-prisen i Nasjonalgalleriet i 2018.
Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

I dag er interessen for bunader stor, og antakelig vil de ulike tradisjonelle bunadene leve videre ved siden av festdrakter med design som også preges av nye impulser. Kunstneren Ahmed Umars drakt, som han blant annet brukte under tildelingen av Scheibler-prisen i 2018, er et godt eksempel på hvordan bunadselementer kan bli en del av nyskapende klesdesign. Umar er født i Sudan og kom til Norge som politisk flyktning i 2008.

Se flere bunader og folkedrakter i samlingen her

Litteratur

  • Magne Malmanger og Bodil Sørensen, artikkel om Adolph Tidemand (1814–76) i Norsk kunstnerleksikon, red. Knut Berg, Oslo, 1982-86: https://nkl.snl.no/Adolph_Tidemand
  • https://snl.no/bunad
  • Aagot Noss, Adolph Tidemand og folk han møtte: studiar frå reisene i norske dalføre, akvarellar, målarstykke og teikningar, Norsk Folkemuseum/ Universitetsforlaget, 1981 
  • Aagot Noss, «Norske folkedrakter sett med kunstnerauge» i Kunst og Kultur, 2001 
    https://www.idunn.no/kk/2002/01/norske_folkedrakter_sett_med_kunstnarauge 
  • Folk og klede – skikk og bruk: Festskrift til Aagot Noss, Norsk Folkemuseum, 1994 
    https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015081708126 
  • Kari-Anne Pedersen, Folkedrakt blir bunad, Cappelen Damm, 2013 
  • Arne Dag Østigaard, «Hulda Garborg» i Norsk biografisk leksikon 
    https://nbl.snl.no/Hulda_Garborg 
  • Scheibler-prisen: https://scheibler.no/category/nyheter/prisvinnere

Tips til videre lesning:

Kontakt

Møyfrid Tveit

Kurator samling og utstilling

Les mer

    •
    Vis mer