Arkitektur for fellesskap

Begrepet bofellesskap festet seg gjennom 1970-tallet, som en definisjon på en frivillig sammenslutning av fullt utstyrte boenheter som deler på fellesarealer og fellesfunksjoner som verksteder, gjestehybler og felles kjøkken. Bofellesskapet har et dugnadsbasert, sosialt fellesskap, gjerne knyttet til felles måltider og hobbyaktiviteter.   

I Danmark var Centralhuset i København klart i 1907, og i Sverige er det mest kjente Sven Markelius og Alva Myrdals funksjonalistiske Kollektivhus fra 1935 i Stockholm. Mange av kollektivhusene fra var drevet frem av idealer om frigjøring av arbeidere og kvinner.

Det første norske eksempelet er Borettslaget Bergsligata 13 i Trondheim, som ble etablert som et politisk kollektiv i 1972 på en midlertidig adresse, og som utover 1970-tallet utviklet seg i tråd med den nordiske bofellesskapsmodellen.  Bofellesskapet Kollektivet på Hovseter (1976), var resultatet av mange års kamp for tre kvinneorganisasjoner som ønsket å hjelpe flere kvinner ut i arbeid. Fellesskapet var også der først tenkt som et servicebasert kollektivhus, men utviklet seg til et dugnadsbasert bofellesskap.

Utbredelse, eieform og kritikk

At bofellesskap («cohousing») har blitt et internasjonalt begrep som henviser til Norden, er muligens en tilfeldighet, for Norden var ikke alene om å utvikle fellesskapsbaserte boliger i denne perioden. Men det engelske begrepet cohousing ble utviklet og spredd av de amerikanske arkitektene Kathryn McCamant og Charles Durrett, som studerte bofellesskap i Danmark på 1980-tallet. De tok konseptet med seg tilbake til USA og ble viktige formidlere av bofellesskap og «cohousing» utenfor Norden. I dag finnes det bofellesskapsforeninger over hele verden – blant annet i USA, Canada, England, Australia –  som alle henviser til opphavet i Norden.

En særegenhet for den nordiske bofellesskapsmodellen, som ikke er like vanlig utenfor Norden, er den utstrakte bruken av selveiermodellen («owner-occupancy» på engelsk). I Norden hadde selveieridealet siden mellomkrigstiden vært en sosialdemokratisk linje i boligpolitikken. Denne linjen bygget på at ingen skulle gjøre seg avhengig av huseieren. I bofellesskapene som vokste frem fra rundt 1970 i Norden, ble dette også den dominerende trenden. Dette hadde flere årsaker: det var vanskelig å skaffe statlig finansering av eksperimentelle boligprosjekter, og finansiering av utleieboliger var vanskelig å kombinere med medvirkningsprosesser der beboerne selv deltok i utformingen av boligen. Men selveierformen ga også et økt eierskap til og ansvar for fellesrommet – alle var pliktet til å kjøpe og finansiere et bestemt antall kvadratmeter fellesareal. Slik ble selveierfellesskapene også eksperimenter med felles eiendom og eierskap.

Bofellesskapsmodellen har også fått kritikk for å være ekskluderende. Det sterke fellesskapet kan oppfattes som eksklusivt, og det finnes kritikere som har sammenlignet bofellesskap med såkalte gated communities – inngjerdede og ofte velstående boligområder som er adskilt fra omgivelsene. Effekten av et bofellesskap på et nabolag handler mye om hvordan fellesrom og -funksjoner forholder seg til gaterommene og byen rundt.

I utstillingen Det vi deler, er temaer rundt eierskap og deltakelse tatt opp i filmen Å bygge en seng / Å bygge et hjem, av Anna Ihle.

Den arkitektoniske tilnærmingen er også forskjellig. Noen bofellesskap er spesialtegnet for formålet, mens andre har blitt tilpasset, slik som Kollektivet på Hovseter, som overtok bygninger som opprinnelig var tegnet for konvensjonelle leiligheter. De danske prosjektene på 1970-tallet var i stor grad spesialtegnete prosjekter. Først på 1980-tallet kom det flere relativt ambisiøse arkitekttegnede bofellesskap i Norge.

Kollektivet Havstein (1986) i Trondheim, tegnet av Kjell Kristiansen for Ragnar Enghs arkitektkontor, var et spesialtegnet bofellesskap for tre familier. I et formspråk som trakk veksler på både norsk trehustradisjon og internasjonal postmodernisme, var fellesrommene delvis glassdekkete områder, mens de private boenhetene var skreddersydd for hver enkelt familie, bygget i treverk over to plan, med både doble takhøyder og halve etasjer.

 I utstillingen i Den nordiske paviljongen er byggesystemet tatt i bruk for «tradisjonelle» fellesfunksjoner som kjøkken, syverksted, drivhus og lesekrok, men også mer tvetydige soner som gjemmesteder for barn eller halvoffentlige soner der leiligheter åpnes opp og blir en del av fellesrommet. Slik utfordres grensen mellom det private og det offentlige, det eide og det delte. Ved at hver beboer har en delesone i direkte tilknytning til sin private enhet, har de et nytt og større ansvar for å aktivere denne sonen.

Slik peker Det vi deler på både en metode og et byggesystem, som kan la seg gjennomføre innen flere mulige former for bofellesskap. Den er både en videreføring og en videreutvikling av den nordiske bofellesskapsmodellen.