Uten tittel

Karianne Ommundsen:

Dette verket er en “klassisk Rothko”, med myke rektangler - to store og ett lite - som gir inntrykk av å sveve over bildeflaten. Rothko har kommet fram til et sterkt forenklet uttrykk som han holder fast ved, men også bygger videre på, i årene som følger.

Forteller:

Dette er Karianne Ommundsen, kunsthistoriker ved Nasjonalmuseet.

Karianne Ommundsen:

Rothko er lenge skeptisk til abstrakt kunst. Han søker i forskjellige retninger før han lander på et egenartet abstrakt bildespråk mot slutten av 1940-årene.

Rothko er ikke alene om å løsrive seg fra gjenstanden og orientere seg i retning abstraksjon. Omtrent på samme tid begynner flere ganske forskjellige malere i New York å arbeide uten noe gjenkjennelig motiv i sine verker. Selve handlingen å male blir viktigst.

Forteller:

Disse kunstnerne tilhørte ikke en skole og hadde ikke et manifest, men ble oppfattet som representanter for noe nytt i amerikansk maleri.

Karianne Ommundsen:

Etter hvert får dette fenomenet navnet «Abstrakt ekspresjonisme». Blant de abstrakte ekspresjonistene er det noen som maler med energiske penselstrøk og andre, som Rothko er et eksempel på, som jobber med store fargeflater, såkalt «fargefelt-maleri».

Rothko er svært opptatt av forholdet mellom verk og betrakter. For han er det å male en eksistensielt ladet aktivitet. Han ønsker å kommunisere direkte og med følelser. For å få til dette ville han at maleriene skulle monteres lavt på veggen, og uten glass og ramme. Han går også bort fra å ha titler på verkene sine. Derfor er dette og de andre verkene i rommet bare kalt «Uten tittel».

Forteller:

Maleriene byr ikke på historier, men inviterer til å studere hvordan fargene og formene er ført på underlaget. Og siden vi ikke har noen fasit for hvordan maleriene skal erfares, inviteres du til å gjøre dine egne refleksjoner og betraktninger.