Bendik og Aarolilja

Forteller:

Ser du det store bildet med de to som skal gifte seg?

Stemme:

Det med han med skjegg og blå bukser, mener du?

Forteller:

Ja.

Stemme:

Det ser koselig ut.

Forteller:

Ja det gjør det, men kan jeg fortelle en trist historie?

Stemme:

Tja, vet ikke? Helst ikke tror jeg.

Går det bra til slutt, eller?

Forteller:

Eh. Det kan jeg ikke si nå, før jeg begynner.

Men kan jeg ikke få fortelle likevel?

Stemme:

Okei da.

Forteller:

Det finnes et gammelt eventyr om en gutt som het Bendik og kjæresten hans, prinsesse Årolilja. Kongen forbyr det unge paret å være kjærester, han dømmer Bendik til døden og får ham halshogd.

Da dør Årolilja av sorg. Men på gravene deres vokser blomster som slynger seg sammen, så man kan kanskje si at de får hverandre til slutt, i døden.

Stemme:

For en utrolig trist historie!

Men hvorfor ville du fortelle meg dette?

Forteller:

Jo, fordi den norske maleren Bendik Riis levde seg sånn inn i dette eventyret. Han hadde det ikke lett, han levde fattig og ensom, og ble sett på som gal av mange mennesker, så han ble dømt til å bo på sykehus, låst inn, nesten som i et fengsel.

Stemme:

Det høres ikke bra ut.

Forteller:

Nei, han følte seg nok utenfor på flere måter, og han hadde ikke helt kontrollen over sitt eget liv. Han fikk seg for eksempel aldri noen kjæreste. Men å male tankene og følelsene sine, det var Bendik Riis god på.

I dette bildet, som heter Bendik og Årolilja, maler han seg selv inn i rollen som brudgommen som får sin elskede. Han lager sin egen vri på det gamle eventyret slik at det får en lykkelig slutt.

Stemme:

Men hvordan gikk det med ham selv? Ble han noen gang lykkelig?

Forteller:

Det kan vi ikke vite sikkert, men sannsynligvis er svaret på det: nei, i det virkelige livet ble det aldri særlig gøy å være Bendik Riis.

Stemme:

Men nå henger jo bilder av ham her på Nasjonalmuseet, så han må vel ha blitt berømt?

Forteller:

Nja. Han ble litt populær de siste årene han levde, men det er faktisk først etter at han døde at han har blitt satt ordentlig pris på, og i dag blir han regnet som en viktig norsk kunstner.

Det fine er at maleriene hans fortsatt er her. De lever sitt eget liv, som klatrende blomster på en kirkegård.