Ménage de Pauvres, De fattiges måltid

Forteller 

De fattiges måltid er et maleri fra det som kalles Picassos blå periode. En periode med en dramatisk historie.  

I år 1900 reiser Pablo Picasso og vennen hans Carles Casagemas til Paris fra hjembyen Barcelona.  

De to er 19-20 år gamle, og i Paris omfavner de kunstnerlivet til fulle. De maler hele dagen, tilbringer kveldene på kafeer og cabareter, ligger med modellene sine. Picassos venn Casagemas beskriver studioet deres som et «skittent arkadia», en lurvete kunstneridyll. 

Men Casagemas er ulykkelig forelsket. Og etter et år i Paris begår han selvmord etter å ha forsøkt å skyte kvinnen som ikke vil ha ham. 

Og etter vennens død skjer det noe med kunsten til Picasso. Før dette har maleriene hans vært preget av det moderne, lystige livet i Paris, eksplosjoner av farger og aktivitet.  

Men de neste årene maler Picasso de som står på siden av denne verdenen. De fattige. Kvinner som drikker absint alene. Prostituerte. De ensomme. Blinde. Sultne. Outsidere. 

Fargene i maleriene hans forsvinner. Paletten hans krymper til ulike nyanser av blått og kremhvitt. Og dette blir starten på den blå perioden. 

Selv sa Picasso at det er Casagemas død som får ham til å begynne å male på denne måten. Men kunsthistorikere er usikre på om vi skal stole helt på Picasso her. Muligens var dette en endring som var underveis allerede før vennen døde.  

Det vi vet er at den nye stilen ikke er en umiddelbar suksess. Picassos blå bilder selger dårlig i begynnelsen. 

Men i 1917 blir likevel dette bildet kjøpt -  av en annen outsider. Et lite land som nylig har fått sin selvstendighet. Nasjonalgalleriet så muligheten for å kjøpe De fattiges måltid og det ble brakt til Norge I 1917.  

Og slik havnet bildet her - på Nasjonalmuseet.