Spreckley

Forteller:   

Nål og tråd, ståltråd og bandasjer, stoff og hud.

Slik kunstneren Paddy Hartley syr, applikerer og rekonstruerer soldatens historie, rekonstruerte kirurgen Sir Harold Gillies istykkerskutte soldatansikter under første verdenskrig.  

Den britiske soldaten William Spreckley var blant de titusenvis av krigsskadde som fikk et nytt ansikt av kirurgen og kollegene hans.

Noen av Gillies metoder fikk stor betydning for utviklingen av plastisk kirurgi.   

Per Skjelbred:  

Andres ulykke har vært mitt brød gjennom førti år, stelt på folk med skader, i ansiktet.   

Stort sett bare ansiktet.  

Forteller:   

Dette er Per Skjelbred, pensjonert avdelingsoverlege ved Avdeling for kjevekirurgi og sykehusodontologi, ved Ullevål sykehus i Oslo.   

Per Skjelbred:  

Da jeg begynte med dette her for første gang som vikar på Ullevål i 1977, så hadde vi i prinsippet det samme utstyret som de hadde i første verdenskrig.  

Det var ståltråd, og det var noen hoftebiter fra hoftekammen, og jeg ser på de teknikkene som han Gillies brukte i første verdenskrig. Veldig mye av det samme blir jo brukt enda.   

Forteller:  

Hvordan reparerte Gillies så skadde unge soldater? Hvordan lagde han for eksempel nye neser?  

Per Skjelbred:  

Ved å ta hud fra pannen, og det er ikke en ny teknikk, den er beskrevet første gang i India, i år sekshundre før Kristus.   

Men det som Gillies gjorde med denne pannelappen til han Spreckley, det var å legge inn et ribben, bit av et ribben, for å få støtte til nesevingen og så lot han det gro i seks måneder og så flyttet han det hele ned og lagde en stor, flott nese. Du vet, alle sånne fremskritt i skadebehandling kommer i forbindelse med kriger.

Mange av disse med store ansiktsskader, de isolerte seg etter første verdenskrig vet du, fordi når du mister ansiktet, så kjenner du ikke igjen deg selv. Du mister jo helt selvtillit og identitet og vil helst bare gjemme deg bort. Det er jo et problem.