N°11-1968 Grand rond

Skuespiller som Anne-Eva Bergman: 

«Jeg maler min oppfatning av verdensbildet.» 

Forteller: 

Månen er et tilbakevendende motiv i Bergmans kunstnerskap. Mot slutten av 1960-tallet malte hun en rekke bilder med månen i hovedrollen. 

Måneskinn og månefremstillinger finner vi mange av i kunsthistorien blant annet hos kunstnere som norske J.C. Dahl og tyske Caspar David Friedrich, og ikke minst hos Edvard Munch som rendyrket sin karakteristiske månesøyle. 

Bergman var en kjenner av kunsthistorien, hun var kunnskapsrik og orientert. Konsentrasjonen om månemotivet i hennes kunstnerskap er også nærliggende å se i sammenheng med Apollos månelanding i 1969 og hele 1960-tallets kappløp om månen. Alle fulgte med, også Bergman, og interessen fant veien inn i kunsten. I maleriet N°11-1968 Grand rond fremstiller hun månen i stor skala. 

Bildet er malt året før månelandingen, som en foregripelse eller drøm om det som skal skje. Med månelandingen var en ny grense for hva mennesker kan oppnå overskredet. Verdensrommet var erobret og Armstrong hadde satt det første fotavtrykket på månen. 

Til alle tider har månen fascinert kunstnere, forfattere, vitenskapsfolk og filosofer. Sett fra jorden, har den hvite kulen på himmelen og de sykliske endringene bidratt til ulike spekulasjoner, drømmer og vitenskapelige fremstillinger. I likhet med horisontmotivet handler månefremstillingene om det som befinner seg uendelig langt borte, bortenfor eller ved grensen av det vi kan fatte. I N°11-1968 Grand rond ser vi sølvmånen mot en dus blå bakgrunn. Den nærmest sprenger seg ut av billedformatet. Krakeleringer, spor i metallfolien, kan minne om månens overflate sett fra jorden eller fra fotografier. 

Fotografiene fra månen ga kunnskap, men også næring til fantasien.  

Bergmans måne ble vist på Sao Paulo-biennalen i 1969, samme år som månelandingen.