Villa Stenersen

Monterutstillingen viser objekter fra både bibliotek-, arkiv- og kunstsamlingen knyttet til Arne Korsmo og Villa Stenersen. I tillegg vises et originalt og et nytt prisme fra overlyset i taket som nå er skiftet ut.

I januar 1937 kjøpte Annie og Rolf Stenersen en tomt i Tuengen allé på Vinderen i Oslo. Da hadde arkitekten Arne Korsmo allerede jobbet i halvannet år med det som skulle bli familiens nye bolig, med plass til to barn, mange gjestebud og en stor kunstsamling.

I samarbeidet med arkitekten la Stenersen vekt på at huset skulle bli et teknologisk kunsteksperiment. Den store samlingen tegninger Nasjonalmuseet har fra dette prosjektet, viser mange og fargerike løsninger på veien mot det bygde huset slik det står i dag.   

Arkitekturen er internasjonalt inspirert. Arne Korsmo hadde flere kjente forbilder, som Le Corbusier og Mies van der Rohe. Selv trakk han fram søylene i fasaden, som bærer på en måte som sier mye om den nye arkitekturen i mellomkrigstiden. 

Glass er et viktig materiale i villaen. Bak glassbetongfasaden i andre etasje, skjuler en kombinert stue og spisestue seg. På tegningene er rommet kalt gallerisalen, og her hang Munch-malerier fra familien flyttet inn høsten 1938.

Bruken av glass fortsetter i trapperommet, som er stort og der Stenersen monterte stadig nye utvalg av kunstsamlingen. Et fiolett overlys som består av 625 glassprismer innstøpt i et hvelvet betongtak, siler dagslyset inn og ned på kunsten på veggene. Korsmo omtaler trapperommet som det viktigste i huset, og er opptatt av den vertikale bevegelsen fra entréen i første etasje og bevegelsen opp mot overlyset og uterommet.

De siste månedene har Statsbygg som eier og forvalter Villa Stenersen, i samarbeid med Byantikvaren i Oslo, gjort ferdig et stort renoveringsarbeid med hele det ytre taket.

Gjennom undersøkelser viste det seg at overlyset var så skadet at det måtte byttes helt ut. Analysearbeidet er gjort av Hadeland Glassverk, som også har levert 625 nye prismer som gjenskaper arkitektens visjon for det moderne hjemmet.

Tekst: Per Gisle Galåen