Kunsten å være kvinne

Tekst av Dunya Mina Yosufzai

Jeg sitter i bestemors og bestefars afghanske stue en varm ettermiddag den 15. august 2021. Gulvet er tildekket av persiske tepper, hver enkel veving er et kunstverk i seg selv. På sofabordet står det flere glass fulle med grønn te og saftige dadler i en skål, kjøpt fra den lokale tyrkiske matbutikken. Min politisk engasjerte onkel har også funnet veien hit. I det han slurper i seg teen, ber han meg bytte tv-kanal til NRK 1, der dagsnytt gir løpende oppdateringer om situasjonen i Afghanistan. Etter to tiår med blodig borgerkrig har USA og NATO begynt tilbaketrekningen av sine militære styrker, vel vitende om at det åpner for en reell risiko for at Taliban igjen griper makten med all dens undertrykkelse og brutalitet.  

Talibans pågående forsøk på å overta makten i Afghanistan var kjent for meg, men likevel kunne jeg ikke helt fatte at de faktisk kunne lykkes. Mens en følelse av fortvilelse gnagde i meg, kunne jeg ikke unngå å se den absurde ironien i situasjonen. Bare noen få dager etter at de amerikanske styrkene hadde trukket seg ut, hadde Taliban allerede inntatt de store provinsene Herat og Badghis. Det som virket som utenkelig, hadde tatt Taliban kun noen få dager å oppnå.

Nyheten som vi alle fryktet kom til syne gjennom TV-skjermen. Den afghanske presidenten flyktet, og Taliban inntok regjeringslokalene i hovedstaden Kabul. Landet som vi hadde så mye håp til, skulle nå bli styrt av fienden, tenkte jeg. Sorg og hjelpeløshet spredte seg blant folk over hele verden, spesielt blant afghanerne som bor trygt utenfor landet. I dagene som fulgte, fortsatte billedstrømmen på nyhetene av kaoset som utspant seg på den internasjonale flyplassen i Kabul. Det var nesten uutholdelig å se på. Flyplassen var nå fullstendig overfylt av desperate mennesker som forsøkte å komme seg inn i de enorme amerikanske militærflyene som var der for å evakuere sine egne. Det var som om hele verden var vitne til en hjerteskjærende scene som kunne sammenlignes med et dystert mareritt.  

Men det som rørte meg på emosjonelt, var synet av de som prøvde å klynge seg til flyene mens de tok av. Noen klamret seg til hjulbrønnene, og andre prøvde å henge seg fast i skroget. Desperate forsøk på å slippe unna den uunngåelige tragedien som utfoldet seg rundt dem. De klamret seg til det siste lille håpet om å unnslippe en skjebne som virket dømt til å ende i elendighet.  

Min far befant seg i Afghanistan under Talibans maktovertakelse, og ble evakuert av et norsk militærfly. Selv om våre primære bekymringer den gangen var knyttet til hans sikkerhet og hjemkomst, kunne jeg ikke unngå å bli hjemsøkt av tankene om hvordan det ville gå med kvinnene i Afghanistan under det brutale og undertrykkende regimet som Taliban hadde gjeninnført.  

I denne konteksten ble romanen «Tusen strålende soler» (2007) av afghansk-amerikanske Khaled Hosseini mer relevant for meg enn noen gang. Gjennom de sterke og gripende historiene til Mariam og Laila, gir boken en litterær inngang til afghanske kvinners liv under Talibans styre. Boken viser hvordan afghanske kvinner har vært tvunget til å akseptere en skjebne preget av vold, tvangsekteskap, undertrykkelse og total mangel på grunnleggende rettigheter. 

«Det er bare en, bare en ferdighet en kvinne som deg og meg trenger i livet, og de lærer det ikke på skolen … Bare en ferdighet. Og det er denne: Tahamul. Tålmodighet … Det er vår skjebne, Mariam. Kvinner som oss. Vi tåler. Det er alt vi har. Forstår du? (…) (Hosseini. 2007. s. 17). 

«Tahamul» eller tålmodighet blir fremhevet som den eneste ferdigheten kvinner som Mariam og Laila har i sine liv noe som avslører dybden av kvinners motstandskraft og evne til å tåle under ekstreme forhold. «Tusen strålende soler» er en sterk fortelling om hvordan kvinner har blitt fratatt muligheten til utdanning og selvstendighet, og hvordan de har utviklet en overlevelsesstrategi som sentreres rundt evnen til å utholde urettferdighetene de opplever. Men selv om disse kvinnene ble tvunget til å akseptere denne skjebnen, betyr det ikke at de nødvendigvis godtar eller er enige i undertrykkelsen de utsettes for. Snarere viser det deres begrensede handlefrihet og de umenneskelige forholdene de er fanget i.  

Videre belyser «Tusen strålende soler» verdien av utdanning av kvinner som en berikelse for samfunnet. Babi, sier dette til sin datter Laila, «samfunnet har ikke noen sjanse til suksess hvis kvinnene er uvitende, Laila. Ingen sjanse.»» (Hosseini. 2007. s. 103). Babis kloke ord understreker den uutsigelige verdien av utdanning, spesielt for kvinner. Leseren blir minnet om at kunnskap er selve grunnsteinen i ethvert samfunns fremgang og bærekraft, og at utdanning er nøkkelen til å forbedre kvinners livskvalitet og samtidig forbedre samfunnet som helhet. Når vi ser på Taliban-regimets beslutning om å nekte kvinner retten til utdanning, er det vanskelig for meg å se det som noe annet enn en bevisst handling for å hindre kvinner i å nå sitt fulle potensiale. Taliban har bevist begrenset kvinners frihet og rettigheter. Denne politikken har også vært ledsaget av en konservativ tolkning av islamsk lov og tradisjon, som ofte har blitt brukt til å rettferdiggjøre undertrykkelsen.  Utdannede kvinner har ofte større evne til å delta i samfunnet, og kreve likestilling, noe som truer det etablerte maktsystemet til Taliban. 

«Tusen strålende soler» tar opp viktige temaer som ikke kun er relevant for afghanske kvinner, men også for kvinner på tvers av tid og ulike kulturer. «Lær deg dette en gang for alle, og lær deg det grundig, min kjære datter. Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid.».

Dette er en trist realitet som har vedvart gjennom århundrer og som flere forfattere gjennom litteraturhistorien har vært med på å belyse. Henrik Ibsens «Et dukkehjem» (1879) er et eksempel. Stykket tar for seg en rekke komplekse temaer, men det mest fremtredende er kvinners undertrykkelse i samfunnet, skildret gjennom hovedpersonen Nora Helmer.  

Noras ektemann Torvald, er en representant for den typiske samtidige holdningen til kvinners rolle. Som en beskyttende og kontrollerende ektemann har Torvald internalisert samfunnets synspunkter om kvinner, og han forventer at Nora skal adlyde hans ønsker. Nora blir dermed en levende illustrasjon på kvinnens rolle som en «dukke» i et patriarkalsk samfunn.  

Når Nora innser dette, gjør hun et symbolsk oppgjør med undertrykkelsen hun har opplevd. 

«Ja, det er nå så, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger, og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det, for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg -». (Ibsen. 1879. s. 130).  

Dette øyeblikket markerer Noras bevissthet om at hun har blitt en marionett for samfunnets og Torvalds forventninger. Hun har levd som et «dukkebarn» i henhold til andres ønsker, og hennes selvbilde har blitt konstruert rundt denne falske identiteten.  

Mariam og Laila i «Tusen strålende soler» og Nora i «Et dukkehjem» utsettes for begrensninger pålagt dem av samfunnet fordi de er kvinner. De er fanget i roller som er definert av kjønn og sosiale normer. Likevel viser alle tre kvinnene en sterk vilje til å utfordre disse begrensningene og kjempe for frihet.  

Dersom vi skal sammenligne vår tid i Norge med da «Et dukkehjem» ble skrevet, har samfunnet på ulike områder kommet langt, men likevel er det fremdeles en vei å gå for å oppnå full likestilling. Kvinner i dag opplever fremdeles sosiale forventninger som kan begrense deres valgfrihet og muligheter. Spørsmål om lik lønn for likt arbeid, kroppsidealer, og abort er aktuelle temaer som preger samfunnsdebatten.

Siden april har to andre ungdommer og jeg jobbet på Nasjonalmuseet med formidlingen av utstillingen «Mitt liv! Mitt valg». Utstillingen viser et utvalg av Erik Werenskiolds tegninger til Jonas Lies roman «Familien på Gilje» sammen med nye verk av samtidskunstnerne Hanne Lydia Figenschou og Gelawesh Waledkhani (Nasjonalmuseet. 2023) 

Det har vært en lærerik prosess hvor vi blant annet har utviklet en dypere forståelse for kunst og kunstens rolle. Spesielt gøy og spennende var det når vi møtte de to samtidskunstnere og fikk videre innblikk i deres verk og høre deres refleksjoner om utstillingens tematikk.

Figenschous kunstverk «Falling Heroes» viser tretti ulike motiver hentet fra kunsthistorien, dagsaktuelle nyheter, sosiale medier, spam e-post og byens reklameskilt. Hennes tilnærming er å tegne disse motivene kontrastrikt på svart papir, med fargeblyanter i gråskala. Det er som om hun ønsker å kaste lys på det dramatiske og mørke bakteppet som omgir dem. Det som virkelig skiller Figenschous arbeid ut fra mengden, er hennes valg om å tegne motivene opp ned, som en symbolsk handling, der hun «velger dem bort». Dette grepet utfordrer oss til å se på ting fra en ny vinkel og reflektere over hva som virkelig er viktig i vår komplekse verden. En av tegningene som gjorde mest inntrykk på meg er en som skildrer skjegget til et Taliban-medlem. Akkurat som Figenschou, ville jeg også valgt bort Taliban for å hjelpe kvinnene i Afghanistan.  

Waledkhanis bidrag til denne utstillingen berører en viktig samfunnsmessig problematikk. Gjennom hennes kunstneriske uttrykk portretterer hun frihetsforkjempere og aktivister som har viet sine liv til kampen for kurdernes selvstendighet og grunnleggende rettigheter. Hennes arbeid gir oss et innblikk i en verden der ytringsfrihet, menneskerettigheter, og fred ikke er en selvfølge, men heller en kamp som må kjempes for daglig. Et av Waledkhanis mest kraftfulle verk består av tre ark som er brodert med hennes eget hår. Disse arkene bærer de enkle, men gripende ordene kvinne, liv og frihet. Det er en hyllest til de utallige kvinnene som har ofret sine liv i kampen for noe så grunnleggende som retten til å vise sitt hår. Gjennom kunsten sin gir hun en stemme til de stemmeløse og minner oss om viktigheten av å fortsette å kjempe for likestilling og frihet. Hennes kunstverk er symbol på håp, mot og styrke, samtidig som det kaster lys over de mange utfordringene som fremdeles eksisterer i verden.  

Utstillingen «Mitt liv! Mitt valg?», romanen «En tusen strålende soler», og skuespillet «Et dukkehjem» får meg til å tenke på at kvinnene i Afghanistan ikke er alene om kampen for rettferdighet. Kvinner har kjempet i flere hundre år og kjemper fortsatt for frihet. Dette er historier om mødre, døtre, søstre og venninner som ønsker en bedre fremtid for kommende generasjoner. Deres engasjement, mot og utholdenhet er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er kunsten å være kvinne.  

Litteraturliste 

FN. (2022). Afghanistan. https://www.fn.no/konflikter/Asia/afghanistan  
Amnesty. (2022). Afghanistan: Taliban ødelegger livene til kvinner og jenter.

https://amnesty.no/afghanistan-taliban-odelegger-livene-til-kvinner-og-jenter  
Nasjonalmuseet. (2023). Mitt liv! Mitt valg?

https://www.nasjonalmuseet.no/utstillinger-og-arrangementer/nasjonalmuseet/utstillinger/2023/mitt-liv-mitt-valg/  

Hosseini, K. (2007). Tusen strålende soler (E. W. Middelthon, Overs.). Schibsted. 

Ibsen, H. (2005). Et dukkehjem, Gyldendal. 

Figenschou, H. K. O. (2023). Falling Heroes.

Waledkhani, G. (2023). Kvinne, liv, frihet. 

Bjellås, S. N. (2019, 2. oktober). Ibsen, gått ut på dato? Aftenposten, Meninger. https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/b5dKj5/ibsen-gaatt-ut-paa-dato-sunniva-norendal-bjellaas  

Jørgensen, S. (2023, 8. mars). Lytt til kvinnene i Afghanistan. Dagsavisen, Debatt. https://www.dagsavisen.no/debatt/2023/03/08/lytt-til-kvinnene-i-afghanistan/  

Ekle, L. (2007, 13. juni). Tusen strålende soler. [Anmeldelse av boka Tusen strålende soler, av K. Hosseini]. NRK. https://www.nrk.no/kultur/tusen-stralende-soler-1.2689531