Et skeivt perspektiv

Hvordan forholder vi oss til tradisjonsdraktene, når de ikke rommer alle menneskene i Norge og Sapmi i dag? Filmen om Skakke folkedrakter antyder at det ikke finnes ett rett svar, men også et skeivt.

Det er 17. juni 2023 og Pride-toget i Fagernes ankommer endestasjonen Valdres folkemuseum. Pride-flagget vaier, og det er åpning av utstillingen Skakke folkedrakter, hvor Valdres folkemuseum er første visningssted. I filmen om Skakke folkedrakter går vi nærmere inn på hva som ligger i det skakke, eller det skeive perspektivet i utstillingsprosjektet.

Jobber ... Jobber ...

I filmen møter vi duojár Anna-Stina Svakko på utstillingsåpningen. Hun er en del av utstillingens folkedrakt-råd og mener at det var helt naturlig å koble Pride og åpning av utstillingen. 
  
– Sammenkoblingen bidrar til å få lokalsamfunnet til å se det skeive som noe positivt og bra.  

I utstillingsprosjektet «Skakke folkedrakter» er seks kunstnere invitert til å utforske og utfordre draktskikker, identitet og håndverkstradisjoner. I filmen om utstillingsprosjektet får vi oppleve hvordan kunstnernes møte med tradisjonen, der uttrykk for gruppetilhørighet er overordnet individuell identitet, skaper spenninger. Spørsmål om utenforskap, inkludering og hvilken plass man har i tradisjonen blir viktige i kunstnernes arbeid. Christian Blandhoel kaller sitt verk Subnasjonal folkedrakt også for en outsider-folkedrakt. 
 
 – Jeg har laget en veldig eksemplifiserende drakt som reflekterer min identitet også, som lubben gutt som aldri fikk meg folkedrakt som liten. 
 
Drakta er rikt dekorert med peace, love, regnbuer og identitetsbærende jakkemerker, men er også utstyrt med skuddsikker vest og balltre. Blandhoel forteller at det ble klart for han at outsider-folkedrakta også måtte være en beskyttende utrustning, etter terrorangrepet sommeren 2022 på London pub der to mennsker ble drept, en bar kjent som utested for homofile.  
 
Filmen om Skakke folkedrakter forteller hvordan tematikken i utstillingen kan oppfattes som kontroversiell på flere måter, blant annet fordi den som Anna-Stina Svakko sier, handler om å krysse grenser med «queer» og kunstnerisk tilstedeværelse. Grensekryssingen innebar å utfordre tradisjonen, noe flere av kunstnerne var usikre på om de ville våge. De spurte folkedrakt-rådet, «kan jeg gjøre dette?» Anna-Stina mener det er nettopp derfor utstillingen ble til, for å pushe grensene og våge mye.