– Jeg føler meg helt i villrede i skogen! Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere et pølsespyd, jeg vet ikke hvordan jeg skal tenne et bål. Men her kjenner jeg en ro. Dette er min skog, min topptur.
Programleder, designer og gjenbruksambassadør Jenny Skavlan har alltid mange jern i ilden. I dag får hun en sniktitt inn i det nye Nasjonalmuseet, helt alene.
– Jeg har mange barndomsminner av å gå rundt i gangene i de tidligere museene som nå er samlet under samme tak. Jeg har et forhold til så mye av kunsten som er her, og er veldig spent på omfanget av samlingen. Det er vanskelig å begripe hvor omfattende den er.
Nasjonalmuseets samling består av over 400 000 kunstverk og gjenstander innen billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur. De eldste kunstverkene er nesten 3 000 år, de nyeste bare noen måneder gamle. Jenny er blant de første som får besøke museet før det åpner for alle 11. juni.
Det er vanskelig å begripe hvor omfattende samlingen er.
Dronninga av symaskinen
Jenny vokste opp tett på kunsten med en mor som var tekstilkunstner og en far som malte. I barndomshjemmet var det både et tekstilrom og et atelier hvor Jenny fikk utfolde seg fritt. I dag kjenner mange henne som en av landets fremste forkjempere for gjenbruk og omsøm.
– Interessen min ligger i håndverket, og i å finne ut hvordan jeg skal sette sammen farger, teksturer og overflater for å lage noe som får en verdi, blir interessant å se på, og som forteller en historie. Fasinasjonen min for å sy klærne mine selv handler jo om å skape noe unikt, selv om det er enkle ting. Du kommer aldri til å passere noen på gaten med akkurat det samme.
Det er spennende å få komme så tett på draktene, men det er også noe trist ved det – hvor flott og rakt alt skal være, uten rom for å ha en dårlig dag.
En av attraksjonene i det nye Nasjonalmuseet er rommet for kongelige drakter, kalt To dronninger møtes. Her blir dronning Maud og dronning Sonjas drakter, sko, vesker og tilbehør stilt ut. Jenny stopper opp foran kjolen som dronning Maud bar da hun ble kronet i 1906.
– Det er helt absurd å se denne på ekte! Jeg har sett kjolen i gamle fotografier fra selve kroningen, men da ser man ikke fargene, stoffene, blankheten og detaljene. Der er litt som å reise tilbake i tid – akkurat slik så hun ut på kroningsdagen for over hundre år siden.
I monteret ved siden av dronning Mauds kroningskjole finner vi kjolen dronning Sonja bar da hun ble signet i 1991, designet av Erik Mortensen. De to historiske kjolene står vendt mot hverandre, ansikt til ansikt.
– Det er veldig interessant at to kjoler laget med 85 års mellomrom er så like. De har egentlig den samme formen på skjørtet og et buet slep. En imøtekommende form, kanskje fordi dronningen skulle sees på som mild og av folket? To ulike kvinner som begge har trådt inn i en rolle og et ganske likt liv. Det er spennende å få komme så tett på draktene, men det er også noe trist ved det – hvor flott og rakt alt skal være, uten rom for å ha en dårlig dag.
Motehistorie i malerier
Det er ikke bare i draktsamlingen Jenny finner informasjon om motehistorien. Eldre malerier kan også fortelle en hel del om hva slags klær og tekstiler man benyttet tidligere.
– Motivene er ikke ofte så interessante for meg. Jeg synes det er mer spennende når malerier forteller en historie om hvordan folk gikk kledd, når man kan se at kunstneren har klart å gjenskape detaljer som perlemor, smykker og sko, og når du klarer å se om det er fløyel, silke, skinn eller brokade i draktene. Dette forteller jo en historie om mote, fra tiden før fotografiet.
– Menneskene som ble portrettert har jo kledd seg i det flotteste de eier. Ofte kunne de få malt om portrettene sine, dersom antrekk eller frisyre ikke lenger var moderne.
Selv om drakter og design er blant de tingene Jenny brenner mest for, er hun også interessert i kunsthåndverk som keramikk, skulpturer og tekstilkunst.
– Tekstilkunst er så mye mer enn klær. Det som er så gøy med tekstil er at det kan være både mykt, stivt og hardt, og du kan kombinere og du kan forme. Alle materialer kan manipuleres på utrolig mange ulike måter, og det synes jeg er veldig spennende.
Jeg blir glad når kvinner tar stor plass, for det har menn gjort gjennom hele historien. Jeg elsker modige, store verk, og kunstnere som tar sjanser.
Hun stopper opp og gransker det som tilsynelatende er en gammel vase. Det viser seg å være et langt nyere samtidskunstverk, nemlig Vessel I av Eleanor Lakelin fra 2021.
– Hva er dette da? Det ser ut som byggeskum eller marengs – men den er visst laget av tre! Jeg elsker når kunstnere tuller med materialer på den måten der, når du føler at kunstneren har lurt deg. Folk finner på så mye gøy!
Den nesten halvannen meter høye skulpturen er utformet av en kastanjetrestamme, og er et av Nasjonalmuseets nyere innkjøp.
– Det er så mange damer som lager så mange gigantiske, gøye ting! Veldig ofte ser jeg et stort verk som fanger meg, og så er det en kvinne som har laget det. Jeg blir glad når kvinner tar stor plass, for det har menn gjort gjennom hele historien. Jeg elsker modige, store verk, og kunstnere som tar sjanser.
– Det er så kult å se ting man aldri har sett før, og som man ikke kunne kommet på å lage selv. Jeg kjenner meg veldig inspirert, og nå tenker jeg på ting jeg har lyst til å skape selv. Man får jo bare lyst til å dra rett hjem og sy!