Artemisia Gentileschi
- Maler
- 1593–1654 or later
Det overveiende inntrykket vi har av de tidlige moderne malerne er at de var menn. Selv om det var mindre vanlig, så fantes det imidlertid også kvinner med suksessrike kunstnerkarrierer. En av dem var Artemisia Gentileschi, som ble født inn i en kunstnerfamilie i 1600-tallets Roma. Både hun og brødrene ble lært opp til å bli malere av faren, Orazio Gentileschi.
Artemisia Gentileschis suksessrike karriere strekker seg over førti år. Hun arbeidet i Roma, Firenze, Venezia, London og Napoli. Flere av verkene hennes skildrer historiske, allegoriske eller bibelske kvinner. Stilen ligger tett opptil faren og læremesteren Orazios. Da Orazio ble venn med Caravaggio i Roma, forandret hans malerstil seg radikalt. Caravaggios realistiske malerier har en tydelig kontrast mellom det lyse og det mørke, og fremstiller ofte de mest dramatiske øyeblikkene i en historie. På samme måte bygger Artemisia en følelse av dramatikk inn i sine egne malerier, som gjerne vekker sterke følelser hos tilskueren.
Lærling
I en alder av tolv eller tretten år tar hun fatt på karrieren som lærling i faren Orazios atelier. På denne tiden var det en vanlig alder å begynne å lære et håndverk. Malere begynte med å lære det grunnleggende, hvordan man forbereder et lerret og hvordan man maler opp pigmenter for å lage oljemaling. Lærlingene fikk også undervisning i tegning. Ettersom ferdighetene deres ble bedre, kunne de bistå mesteren i hans arbeide. Da Gentileschi var rundt sytten år var hun ferdig med utdanningen, og begynte å produsere sine egne malerier. Siden hun ble født inn i en kunstnerisk familie, var det mulig for henne å bryte med samfunnets forventninger til kvinner.
Artemisia Gentilechis første signerte og daterte maleri fra 1610 viste hennes ferdigheter til potensielle kunder. Som kvinner flest tilbrakte hun det meste av sitt tidlige liv innendørs. Utflukter for å studere kunst, en viktig del av en kunsters utdanning, var noe hun kun sjelden kunne gjøre. Hun fikk ikke studere menneskekroppen, og måtte derfor bruke sin egen kropp som studieobjekt. Det antas at hun ikke lærte å lese før senere i livet.
Sin egen stil
Artemisia Gentileschis livshistorie og malerier av mektige kvinner i stort format har blitt et symbol for #metoo-bevegelsen. I 1611 ble hun voldtatt av en antatt venn av hennes far, landskapsmaleren Agostino Tassi. Orazio anla ikke sak mot Tassi før han brøt sitt løfte om å gifte seg med datteren. I denne rettsaken ble Artemisia torturert for å bekrefte at hun snakket sant. Saken ble vunnet, men Artemisia forlot Roma og dro til Firenze kort tid etter. Her ble hun giftet bort til kunstneren Pierantonio Stiattesi fra Firenze. Med dette åpner det seg opp en mulighet for Artemisia; hun kan begynne å dyrke sin egen stil uavhengig av farens atelier og se verk fra andre malere. Hun tilbringer tid i Firenze og Venezia og følger sin far til hoffet i London før hun til slutt slår seg ned i Napoli, hvor hun bor fram til sin død.
Rundt 80 av verkene hennes har overlevd fram til i dag. På grunn av den økende oppmerksomheten og forskningen knyttet til kunstnerens karriere, har noen nye verk blitt lagt til hennes samlede verker i nyere tid. Gentileschi signerte eller daterte ikke alle sine verk. Mange malerier er tilskrevet henne på bakgrunn av stilen. Forhåpentligvis vil videre forskning på maleteknikkene hjelpe oss med å identifisere flere malerier fra hennes hånd.
Kilder:
- Christiansen, Keith, and Judith W. Mann, Orazio and Artemisia Gentileschi. New York 2001
- De Ruggieri, Maria Beatrice, Artemisia Gentileschi e Il Suo Tempo. Milano 2016
- Lerberg, Ellen J., “Judith i Nasjonalgalleriet. ”Kunst Og Kultur 76, nr. 3 (1993), ss. 182–91.
- Garrard, Mary D., Artemisia Gentileschi: The Image of the Female Hero in Italian Baroque Art. Princeton 1989
- Papi, Gianni, Nina Gram Bischoff, and Thierry Ford, “Gentileschi’s ‘Judith and Her Maidservant’, Oslo. Recent Art Historical and Technical Investigations.” The Burlington Magazine, nr. 161 (2019), ss. 532-543
- R. Ward Bissell. 1999. Artemisia Gentileschi and the Authority of Art: Critical Reading and Catalogue Raisonné. University Park: Pennsylvania State University Press.