Hannah Ryggen
- Billedkunstner, Tekstilkunstner
- 21.03.1894–02.02.1970
Motstand mot krig, maktmisbruk og sosial urettferdighet var temaer Hannah Ryggen vevde inn i billedteppene sine.
Flere av Ryggens verk oppstod som direkte reaksjoner på datidens politiske begivenheter slik de ble gjengitt i pressen, som i verket Fiske ved gjeldens hav fra 1933. Verket tar for seg de harde betingelsene som folk levde under da den store depresjonen rammet Norge på 1930-tallet.
Ryggen vokste opp i et arbeidermiljø i Malmö og utdannet seg til lærer. På dagtid arbeidet hun som lærer og tok samtidig kveldsstudier hos kunstneren Fredrik Krebs på Tekniska skolan i Lund. Deretter dro hun på studietur til Dresden, hvor hun traff den norske maleren Hans Ryggen, som hun senere giftet seg med. Det unge paret flyttet til Norge og inn i mannens nybygde hus ved familiegården på Ørlandet.
Favorittfargen var blått
Både når det gjaldt teknikk og materialer var Ryggen selvlært. Hun tok ofte kontroll over hele den kunstneriske prosessen – kardet, spant og farget garnet selv. Med ull farget av planter og med aktuelle politiske motiver bidro hun å løfte billedveven fra husflid til kunst.
Pisshinken sto alltid klar for gjestene – hun trengte «mannfolkurin». «Potteblått» eller «pissblått» ble hovedfargen i teppene hennes og sto for det positive i livet, for lengsel og drøm. Selvportrettet Potteblått (1963) viser hennes tilknytning til akkurat den fargen.
Krigens gru
Mange av Hannah Ryggens billedvever var aktivistiske. Kampen mot krig, fascisme og sosial urettferdighet preget verkene fra 1930-tallet. Etiopia (1935) skildret Italias angrep på det afrikanske landet. Det ble det første i en rekke ikoniske arbeider knyttet til kampen mot fascismens og nazismens terrorvelde.
Borgerkrigen i Spania var den tredje mest omtalte saken i norsk presse i 1935. To av Ryggens best kjente verk i Nasjonalmuseets samling sprang ut fra begivenhetene i krigen: Gru fra 1936 og Spania fra 1938. I førstnevnte tok hun for seg et av borgerkrigens mest grusomme fenomen: bombingen av byer med sivilbefolkningen som målskiver. I Spania og den innvevde teksten, «La hora se aproxima» («Timen nærmer seg»), vender folkets tropper seg mot lederen for nasjonalistene: general Franco.
Under krigsårene vevde Ryggen flere tepper der hun protesterte mot tyskernes maktbruk og hedret nordmenn som gikk i døden for friheten. Hun laget også billedveven Grini i 1945, som viser mannen Hans, som ble arrestert og satt i Grini fangeleir.
Evig aktivist
I teppet Blod i gresset (1968) angrep Ryggen amerikanernes aggressive bombing av Nord-Vietnam, hvor det ble brukt kjemiske våpen som napalm og Agent Orange. Nok en gang var det sivilbefolkningen som ble rammet.
22. juli 2011
Vi lever på en stjerne (1958) ble laget til Erling Viksjøs nye regjeringsbygg, Høyblokka i Oslo. Det nakne paret og barna symboliserer livets evige fornyelse. De står på planeten jorden, som svever rundt i kosmos sammen med andre planeter og stjerner. Bildet kan være inspirert av science fiction-eposet Aniara, et verk om verdens undergang og mennesker på flukt i et romskip som svever formålsløst rundt i kosmos. «Universets mysterier og kjærlighetens viktige plass på vår jord». Slik lød teksten på plaketten montert ved verket.
Drøye 50 år etter at teppet ble montert i Høyblokka, fikk det fornyet aktualitet da Norge ble utsatt for et terrorangrep fra en nordmann med fascistisk og nazistisk ideologi, strømninger Ryggen kjempet mot i sitt kunstneriske virke. Hele sitt liv var hun en opprører og fredsforkjemper. Vevstolen var hennes fremste våpen i kampen mot urett, maktovergrep og menneskelig fornedring.
Kilder
Bøker
- Martinson, Harry. Aniara: en revy om Mennekset i tid og rom. Pax, 2006.
- Paasche, Marit. Hannah Ryggen: Threads of Defiance. Thames & Hudson, 2019.
- Ustvedt, Øystein (red.). Hannah Ryggen: verden i veven. Nasjonalmuseet og Moderna museet, 2015.
Leksikon
- Norsk biografisk leksikon
- Norsk kunstnerleksikon
- Store norske leksikon
Utstillinger (publiserte)
Biografi
- Født: Malmö 1894
- Død: Trondheim 1970
- Foreldre: Gustav Jönsson, verkstedarbeider og sjømann, og Karna Gall, kokke
- Utdanning: Fredrik Krebs malerskole i Lund i 6 år fra 1916 til 1922
- Gift i 1923 med den norske maleren Hans Ryggen (1894–1956) og flyttet med han til Ørlandet ved Trondheimsfjorden.
- Barn: Mona, født 1924
- Første separatutstilling i Lund i 1926
- Teppene hennes ble vist på verdensutstillinger i Paris i 1937 og i New York i 1939
- Første tekstilkunstner som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet (Henders bruk, 1949, innkjøpt i 1953)
- Den svenske stat ga henne Prins Eugen-medaljen i gull i 1959
- Statens kunstnerlønn fra 1961
- Første tekstilkunstner som ble antatt på Høstutstillingen i 1962
- Tatt opp som medlem av den svenska Konstakademien 1962
- Første tekstilkunstner som deltok på Biennalen i Venezia i 1964
- Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1965
Flere offentlige utsmykkinger og verk i offentlige samlinger - Hun skapte over 100 store tepper, og de er representert i skandinaviske museer og offentlige bygg. Den største samlingen henger i Hannah Ryggen-salen i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim
Aniara. En revy om mennesket i tid og rom
Aniara er et episk science fiction-dikt skrevet av den svenske poeten Harry Martinson. Sci-fi-eposet ble utgitt i 1965.
Diktet handler om en romferge som frakter mennesker bort fra en jordklode ødelagt av krig og miljøkatastrofer. På sin ferd møter den en ukjent asteroide som tvinger den ut av kurs. Resten av handlingen dreier seg om hvordan de 8 000 passasjerene takler tilværelsen om bord, der de må bli i all framtid. Fortellingen blir gjerne lest som et dystopisk skrift om menneskenes utsatthet i en verden som har tatt i bruk atombomben. Men i romskipet finnes mimen, et maskineri som dels har skapt seg selv, og dels er menneskeskapt. Hun er et besjelet kvinnelig vesen, en syntese av natur, teknologi og menneskelighet. Aniara kan tolkes som en appell til vestens sivilisasjon om å slutte fred med naturen og seg selv.
Ett teppe i året
I teppene brukte Hannah Ryggen naturmaterialer – ull, lin og silke. Mens en vanlig vev bare har én renningsbom, hadde Ryggen-veven mange. Den første veven, som var 1,90 meter bred, hadde ni og den andre, som var tre meter bred, hadde 16 små bommer, alle med egen renning, eget hovlefeste og egen trøe.
Arbeidsprosessen hun valgte, var tidkrevende. Fordi hun gjorde mye av forarbeidet med garnet selv og vevde uten medhjelpere, produserte hun sjelden mer enn ett teppe i året.