Nøstetangen glassverk

Glassverket lå ved Hokksund utenfor Drammen. Bakgrunnen for etableringen av glassverket var å utnytte de norske naturressursene til industriproduksjon. I 1739 ble det såkalte Norske Kompani (Det Kongelig Allernaadigst Octroyerede Nordske Compagnie) stiftet i København. «Octroyerede» betyr at kompaniet fikk kongelige privilegier, det vil si en rettighet eller tillatelse som kun kongen kunne gi. Kompaniets formål var å opprette norske industrier innenfor flere grener, men stort sett ble det med planene – det viktige unntaket var glassverkene.

Hvittglass og grøntglass

Glassverksdriften krevde store mengder brensel, og ble lagt til Norge, som var sparsomt befolket og hadde mye skog. Nøstetangen forsynte hele Danmark-Norge med finere bordglass, og leverte til både kongen i København og til den danske adelen. Denne typen glass ble kalt «hvittglass», dvs. klart glass, til forskjell fra «grøntglass», som omfattet grovere bruksglass som f.eks. flasker, og som ofte var grønt eller brunt. I årene 1760-1803 hadde de norske glassverkene til og med monopol på å levere glass i Danmark-Norge, og import av utenlandske glassvarer var i denne perioden forbudt. Likevel vet vi at det foregikk ulovlig import av glass også i disse årene, f.eks. fra Tyskland og England.

Nøstetangen og utlandet

Nøstetangens monopol gjenspeiler de økonomiske idéene i Europa på 1700-tallet. Det er dette vi kaller merkantilisme: det gjaldt å beskytte eget lands industri og verdiskaping, gjennom virkemidler som tollmurer og privilegier. Dette betyr ikke at Nøstetangens glass ikke «lånte» fra utlandet, tvert imot var glassverkets modeller og dekorer stort sett basert på forbilder og teknikker fra Venezia, England og Tyskland, steder som hadde en blomstrende glassindustri.

Den første glasshytta på Nøstetangen ble startet med tysk fagkunnskap. Den fineste glassmassen ble laget i etterligning av engelsk, blyholdig krystall. I 1755 sendte det Norske Kompaniet en mann, Morten Wærn, til England for å bedrive industrispionasje. Wærn ble fengslet, men klarte å lokke den engelske glassblåseren James Keith til Nøstetangen. Keith tok med seg kunnskap og teknikker fra den engelske glassindustrien.

På samme måte utvandret den tyske gravøren Heinrich Gottlieb Köhler fra Tyskland via København til Nøstetangen. Köhler var en svært dyktig gravør og har gravert mange av de flotteste gjenstandene som er bevart fra Nøstetangen. Köhlers elev Villas Vinter, som trolig var norsk, arbeidet også som gravør på Nøstetangen frem til ca. 1770. Senere graverte han også for Hurdals glassverk, men var ikke fast ansatt der.

Pokalenes storhetstid

Det produktet som mer enn noe annet forbindes med Nøstetangen i dag, er pokalene. Pokalen er et stort drikkebeger som ble sendt rundt fra gjest til gjest og ble brukt som skålebeger når man fremsa skålevers. Pokalene hadde som regel lokk, selv om dette ikke alltid er bevart i dag. På Nøstetangen var det ikke uvanlig å utforme lokkgrepet som en bøylekrone, som her. Pokalene kunne være rikt gravert med bilder og tekst som markerte viktige begivenheter eller anledninger. Mot slutten av 1700-tallet gikk pokalen ut av bruk i Norge, noe senere enn i Europa for øvrig.

Glassverket på Nøstetangen ble stengt i 1777, og produksjonen ble flyttet til Hurdals glassverk, der den fortsatte frem til 1808. Flyttingen var ikke minst begrunnet med at glassverket trengte bedre lokal tilgang på brensel. Både teknikker, fagkunnskap og glassmodeller ble videreført på Hurdal, men sammenlignet med Nøstetangen ble likevel Hurdals produksjon enklere og rimeligere.