Stående figur

I dag omtales Charlotte Wankel gjerne som en av Norges viktigste kunstnere. Slik har det ikke alltid vært. Hennes radikale arbeider fra 1920-årene var lenge så å si glemt. Først noen år etter hennes død i 1969 ble verkene hentet frem igjen.  Siden den gang har hun i stadig større grad blitt anerkjent som en av landets få avanserte avant-garde-kunstnere fra mellomkrigstiden. 

Backer, Matisse, Léger og det moderne liv

Wankel bestemte seg tidlig for kunsten, men var også opptatt av arkitektur og musikk. Før hun gjorde seg bemerket som kunstner tegnet hun sin mors nye hus, inspirert av selveste Le Corbusier. Hun kom fra gode kår og fikk studere, først ved Harriet Backers malerskole i Kristiania (Oslo), dernest hos Henri Matisse i Paris, og senere ved Académie Moderne med Fernand Léger og Amédée Ozenfant i spissen.

Allerede i noen tidlige malerier fra tiden hos Backer aner vi Wankels interesse for fargenes virkning og en vilje til sterk forenkling. Trolig var det hos Backer at hun ble kjent med Ragnhild Keyser og Ragnhild Kaarbø, to kunstnere hun ofte blir satt i forbindelse med. Sammen dro de til Paris, malte, deltok på utstillinger og levde det moderne liv. Et karrieremessig høydepunkt kom i 1925 med deltakelse på den første store presentasjonen av den toneangivende kunsten i tiden etter første verdenskrig: L’Art d’Aujourd’hui. 

De stormfulle tyveårene

Wankel gikk mot det enkle, arkitektoniske og kjølige. Hun arbeidet i forlengelsen av kubismen, som rundt 1920 var et etablert fenomen i Paris’ kunstliv. Wankel og flere andre i miljøet rundt Académie Moderne gikk imidlertid lenger i retning av å abstrahere og forenkle. Purisme ble det omtalt som. I ganske små formater arbeidet hun med klare, flate former, satt på i rytmiske bevegelser og med noen få, dempede fargetoner. Stilen var saklig, nærmest mekanisk eller maskinaktig, uten synlige strøk eller spontane gester, av og til med innslag av isolerte figurmotiver. 

Abstrakt kunst sto på dagsorden i tidens avanserte kunstmiljø. I enkelte av sine malerier var Wankel blant dem som gikk lengst i å undersøke muligheten av å skape bilder uten noe synlig motiv: irregulære, mønsterliknende verker i svart, hvitt og grått.

I 1927 tok hun initiativet til en gruppeutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo: Otte skandinaviske kubister. Kunstnerne var forskjellige, men alle gikk i retning av abstrahering med vekt på geometriske former og en kontrollert malerisk gjennomføring. Det radikale uttrykket vakte oppsikt og sterke reaksjoner. Utstillingen ble omtalt i svært negative vendinger. Det stormet rundt kunstnerne, men de vant også stor anerkjennelse blant tidens mer orienterte kjennere. 

Anerkjennelse og motgang

I 1930 og 1934 gjennomførte Wankel to større utstillinger med bilder hvor hun gikk i retning av stilisert figurasjon og flate, organiske former. Hun var særlig interessert i portretter og hoder. Maleriet Gutt med agurkranke (1930) er et eksempel på den flate, stiliserte figurframstillingen. Verket ble kjøpt av Nasjonalgalleriet i 1934, det første, og eneste, innkjøp til et offentlig kunstmuseum som hun fikk oppleve selv. De nevnte utstillingene fikk også hard medfart i avisene. Trolig var motgangen hun opplevde en viktig årsak til at Wankel etter hvert trakk seg fra kunstlivet. Fra og med slutten av 1930-årene deltok hun bare på mindre gruppeutstillinger. I tillegg førte familiesituasjonen med en syk, aldrende mor til at det ble mindre tid til å arbeide. 

Ny vitalitet

Men Wankel sluttet ikke å male. Noen større, religiøse figurkomposisjoner fra 1940- og -50-årene er bevart. Hen mot 1960 fant hun en ny vitalitet. Wankels senere verker vitner om et ønske om å holde fast ved sitt eget uttrykk, kombinert med en vilje til å gå stadig videre. Frem til sin død utviklet hun en ny motivkrets. Denne gangen gikk uttrykket i retning av mer flytende, organiske abstraksjoner. Det er nærliggende å se hennes nye oppslutning om abstrakte uttrykk i disse årene i sammenheng med den store oppmerksomheten som abstrakt kunst generelt fikk i denne tiden.