The End

Per Kleivas kunst tok ofte utgangspunkt i politiske, miljømessige eller mellommenneskelige forhold som han bearbeidet gjennom en rekke slående uttrykk i forskjellige formater og materialer.
  
Ved debututstillingen i 1964 uttalte Kleiva at det at han jobbet med kunst mens han hørte på improvisert jazz, tilførte bildene hans en trang til å tre fram og være litt «uhøflige», akkurat som tonene. Både jazzen og den amerikanske popkunsten ble viktige verktøy i Kleivas kunst. Et av hans tidlige hovedverk, Softly as in a morning sunrise (1965), var også oppkalt etter en jazzlåt. Verket besto av en sprikende sølvmalt hånd fra en utstillingsdukke, som kommer imot tilskueren ut av en metallisk svart sol. Kleiva kombinerte materialer på nye måter og brukte masseproduserte kasserte produkter, furu og pleksiglass i sine materialbilder og objekter. Det var i møtet med silketrykket at Per Kleiva etter hvert fikk sitt gjennombrudd. Her fant han et kunstnerisk uttrykk hvor han kunne videreføre sine uvanlige visuelle sammensetninger til en pris som de fleste hadde råd til. Han kalte selv dette for «skillingstrykk».  
 
Ikonisk motstand 
I starten var han opptatt av stramme avgrensede former i sterke farger. Disse ble trykket på både tradisjonelle papirtyper og uvanlige materialer som akrylplast. Det var først etter at Kleiva begynte å trekke dagsaktuelle hendelser inn i bildene ved hjelp av foto fra aviser at han ble mest kjent. Som et sentralt medlem av den venstreorienterte kunstnergruppen GRAS skapte han det grafiske hovedverket Amerikanske sommerfugler i 1971. Trykket har blitt stående som et ikon fra denne periodens norske motstand mot amerikanernes krigføring i Vietnam. 
  
Forkjemper for urbefolkningen 
Kleivas norske gjennombrudd kom i 1980 som festspillutstiller i Bergen og gjennom en stor utstilling i Kunstnernes Hus. Her viste han en gruppe store skulpturer i polert bjørk surret med piggtråd, som senere inngikk som bidrag til Norges deltagelse på den internasjonale biennalen i Sao Paulo 1984. Samisk bustad (1980) var en støtte til den norske urbefolkningens kamp om selvråderett under Altakonflikten. Sammen med Kleivas Indiansk farkost (1983) var denne tematikken svært aktuell i en verdensdel der man på denne tiden hadde en mange lignede konflikter. 
Per Kleiva fant seg aldri hjemme i kun en sjanger alene. Kunsten hans kjennetegnes av et slags motsetningsfullt univers som befinner seg i de sammensatte motivene han skapte. I disse spenningsfeltene kan man finne både kjærlighet, håp og fortvilelse.