Tegn, stående

Gobelinteknikken stammer fra fransk 1600-talls tekstiltapetproduksjon, og skiller seg både teknisk og visuelt fra tradisjonell norsk billedvev i kraft av mediets mulighet til å gjengi en høy grad av detaljrikdom. Gobelin konkurrerte med europeisk barokkmaleri, og har kunsthistorisk sett en høyere verdi i Norge enn billedvev, som var basert på et ornamentalt og flatebundet formspråk. Det er imidlertid nettopp gobelinvevens potensiale som flate Groth gir uttrykk for gjennom en formal og koloristisk sett minimalistisk estetikk.

Hans kunstneriske presisjon ligger i evnen til å uttrykke strekens variabler nærmest i det uendelige, uten å gå på akkord med modernismens prinsipper om et originalt formspråk. En håndtegnet strek er alltid unik. Samtidig kan hans arbeid assosieres med tidlig konseptkunst.

Groth organiserer sine arbeider i serier med fokus på mediets spesifikke egenskaper. Forstått som Tegn, indikerer han vevens funksjon som representasjon på lik linje med et ikon eller symbol. Den håndlagde linjen betegner han som Tegning. Siden 1980-årene har han også jobbet med å gi streken kropp i form av Skulptur. I begge tilfeller oppfordres betrakteren til å forholde seg til verkenes stofflighet og monumentalitet.

Tekst: Nina Sundbäck-Arnäs Kaase