Människa Fågel

Cronqvists kunst er selvbiografisk. Hun henter stoff fra egne personlige erfaringer, men forvandler disse til universelle fortellinger om hvordan det er å være menneske. På en direkte måte konfronterer hun betrakteren med ulike eksistensielle temaer. Stilt overfor hennes bilder kan vi kjenne på ubehaget, angsten, smerten og empatien.

Det selvbiografiske har fått fornyet aktualitet de senere år i den såkalte virkelighetslitteraturen med blant andre Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp (2009–2011) som et markant eksempel. Cronqvist har befunnet seg i dette feltet siden hun debuterte i 1965. Med utspring i eget liv har hun skapt en personlig og gjenkjennelig billedverden. Seriene som tar utgangspunkt i egen psykisk lidelse, problematikk knyttet til morsrollen og tap av foreldrene står som emblematiske bilder på livet og døden.

Livsfrise

Som 18-åring besøkte Cronqvist Oslo og Munchrommet i Nasjonalgalleriet. Møtet med Edvard Munchs kunst gjorde et dypt inntrykk og satte henne på sporet av en kunst som formidler livet. Med Munch i tankene kan Cronqvists kunst ses i sammenheng med en livsfrise i fremstillingene av barnet, den unge kvinnen, forholdet mellom mann og kvinne, kvinnen som mor, kunstnerrollen, sykdom og død. Tematisering av døden i den såkalte «dødsserien» har en slående parallell til Munchs bilder.

Selvportrett

I tråd med det selvutleverende spiller selvportrettet en sentral rolle i både Munchs og Cronqvists kunst. De gjentatte granskningene av eget ansikt rommer fortolkninger av jeget, preget av sin tid. Cronqvists selvportretter gir innblikk i livserfaringer knyttet til oppvekst, moderskap og kunstnerrollen. Fremstillingene av mor og barn er et av kjernemotivene i hennes kunst. Forholdet skildres uten nærhet og varme, anstrengt og på grensen til det skrekklignende. Hvem går i stykker først? I dette motivet drar hun veksel på kunsthistoriens fremstillinger av Madonna og barnet. Henvisningen til kunsthistorien er med på å gi bildene fra hverdagslivet historisk dybde.

Å protestere

I 1969 ble Cronqvist rammet av en fødselspsykose og innlagt på St. Jörgen mentalsykehus. Oppholdet ledet til en serie malerier som tok for seg det traumatiske ved å være tvangsinnlagt, ufrivillig medisinert og isolert. Kan vi se disse bildene som en protest? Det selvutleverende knyttet til graviditet og fødsel blir her også politisk. Bruken av eget liv, sammen med et brennende sosialt engasjement, gjør at Cronqvists kunst kan ses i sammenheng med den meksikanske kunstneren Frida Kahlos: Kahlo dukker også opp som en direkte referanse, eksempelvis i selvportrettet av Cronqvist i kunstnerrollen med tittelen Ibland tänker jag på Frida K fra 1986. Begge har gjort egne erfaringer til universelle og politiske livsfortellinger.

Litteratur:

• Karin Sidén (red.), Nina Weibull (red.), Katarina Wadstein Macleod, Göran Sonnevi: Lena Cronqvist (Stockholm: Prins Eugen Waldemarsudde, 2020).
• Kari J. Brandtzæg (red.), Vigdis Hjort og Linda Haverty Rugg: Hode ved hode: Cronqvist, Bjørlo, Munch: kunsten og livet (Oslo: Munchmuseet Uten tittel, 2017).