Isen
- Kunstner: Lena Cronqvist
- Datering: 1975–1976
- Betegnelse: Maleri
Om verket
Bildet gir en følelse av et uskarpt amatørfotografi av kjernefamilien. Mor, far og minstejenta er godt kledd. Den eldste jenta står for seg selv i fravokst anorakk og uten lue i det kalde vinterværet. Den stramme sideskillen holdes på plass av en blodrød sløyfe.
Kunstneren skildrer det psykologiske dramaet som utspiller seg mellom familiemedlemmene. Moren, faren og det minste barnet er mørke og skisseaktig malt. Piken, som står for seg selv i sentrum av bildet, er den enste som har naturlig ansiktsfarge. Armene hennes henger uvirksomme ned langs siden og hele skikkelsen gir inntrykk av isolasjon og ensomhet.
Vitner til utenforskap
Det er vanlig å tolke Isen som et bilde på Lena Cronqvists egen barndom og familie. De voksne får karakter av noe truende, at de er kilden til ensomheten og forlattheten det eldste barnet utsettes for. Det kunstneriske uttrykket får en slags terapeutisk karakter, og det kan synes som om bildet er en form for betroelser. Vi som ser på bildet kan identifisere oss med jenta og bli vitne til hennes utenforskap.
Menneskets sårbarhet er gitt visuell form i store deler av Cronqvists kunst, som ofte er blitt tolket biografisk. Isen kan oppfattes som et barndomsminne, et gammelt fotografi kunstneren har funnet i familiealbumet og brukt som utgangspunkt for maleriet. De to barna står mellom mor og far på bredden av en islagt fjord. Isen dekker litt over halve bildet. Over den er en kald, blek vinterhimmel. Isen kan tematisere omsorgssvikt – og tittelen blir en metafor for kulden den store piken er utsatt for. Også årstiden og fargene kan oppfattes symbolsk, som en mental tilstand.
Ensomhet og mangel på samhold preger serien Familiebilder. Isen inngår her sammen med bildene Vägen, 1976, hvor barnet bokstavelig talt står i veien for foreldrene, og Häcken, 1976, hvor trærne skiller faren fra moren og barnet slik at barnet blir stående mellom foreldrene.
Private og universelle temaer
Cronqvist var nesten 40 år da hun malte Isen, som reflekterer den voksene kunstnerens blikk på barndommen. Situasjonene kunstneren avbilder i mange av sine bilder, er ofte egne erfaringer. Det at hun ofte bruker sine egne trekk i ansiktet på personene i bildene bidrar til at kunsten hennes tolkes selvbiografisk. Men de eksistensielle temaene som kjærlighet, barndom, moderskap, ensomhet og død som hun berører i kunsten, er ikke bare private, de er også allmenne og universelle.
Biografi
Cronqvists formspråk er figurativt, saklig og uttrykksfullt. Bildene karakteriseres som litterære fordi de ofte tar utgangspunkt i hennes egne erfaringer. Hun ble født i Karlstad i 1938, og studerte ved Konstfack 1958–59 og ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm fra 1959–64, og har stilt ut i Norden, Paris og New York. Hennes verk er innkjøpt av de fleste kunstmuseer og samlinger i Sverige og Nasjonalmuseet i Oslo.
Tekst: Anita Rebolledo
- Kunst og kultur 03/2008 (Volum 91). Kunstneren i verket. Wenche Koldingsnes.
- Nasjonalmuseet. Høydepunkter. Kunst fra 1945 til i dag. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2015
- Kunstavisen.no. En Crone på verket. Anmeldelse:Simen K. Nielsen
- Lena Cronqvist 7. mars – 25. okotber 2020
- https://snl.no/Lena_Cronqvist
- https://sv.wikipedia.org/wiki/Lena_Cronqvist
Kunstner/produsent
Lena Cronqvist er en markant skikkelse i skandinavisk kunst. Gjennom 60 år har hun skapt livsfortellinger i maleri, grafikk, skulptur og tekstil. Hun borrer i det ubehagelige relatert til oppvekst, morsrolle, sykdom og tap.
Cronqvists kunst er selvbiografisk. Hun henter stoff fra egne personlige erfaringer, men forvandler disse til universelle fortellinger om hvordan det er å være menneske. På en direkte måte konfronterer hun betrakteren med ulike eksistensielle temaer. Stilt overfor hennes bilder kan vi kjenne på ubehaget, angsten, smerten og empatien.
Det selvbiografiske har fått fornyet aktualitet de senere år i den såkalte virkelighetslitteraturen med blant andre Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp (2009–2011) som et markant eksempel. Cronqvist har befunnet seg i dette feltet siden hun debuterte i 1965. Med utspring i eget liv har hun skapt en personlig og gjenkjennelig billedverden. Seriene som tar utgangspunkt i egen psykisk lidelse, problematikk knyttet til morsrollen og tap av foreldrene står som emblematiske bilder på livet og døden.
Livsfrise
Som 18-åring besøkte Cronqvist Oslo og Munchrommet i Nasjonalgalleriet. Møtet med Edvard Munchs kunst gjorde et dypt inntrykk og satte henne på sporet av en kunst som formidler livet. Med Munch i tankene kan Cronqvists kunst ses i sammenheng med en livsfrise i fremstillingene av barnet, den unge kvinnen, forholdet mellom mann og kvinne, kvinnen som mor, kunstnerrollen, sykdom og død. Tematisering av døden i den såkalte «dødsserien» har en slående parallell til Munchs bilder.
Selvportrett
I tråd med det selvutleverende spiller selvportrettet en sentral rolle i både Munchs og Cronqvists kunst. De gjentatte granskningene av eget ansikt rommer fortolkninger av jeget, preget av sin tid. Cronqvists selvportretter gir innblikk i livserfaringer knyttet til oppvekst, moderskap og kunstnerrollen. Fremstillingene av mor og barn er et av kjernemotivene i hennes kunst. Forholdet skildres uten nærhet og varme, anstrengt og på grensen til det skrekklignende. Hvem går i stykker først? I dette motivet drar hun veksel på kunsthistoriens fremstillinger av Madonna og barnet. Henvisningen til kunsthistorien er med på å gi bildene fra hverdagslivet historisk dybde.
Å protestere
I 1969 ble Cronqvist rammet av en fødselspsykose og innlagt på St. Jörgen mentalsykehus. Oppholdet ledet til en serie malerier som tok for seg det traumatiske ved å være tvangsinnlagt, ufrivillig medisinert og isolert. Kan vi se disse bildene som en protest? Det selvutleverende knyttet til graviditet og fødsel blir her også politisk. Bruken av eget liv, sammen med et brennende sosialt engasjement, gjør at Cronqvists kunst kan ses i sammenheng med den meksikanske kunstneren Frida Kahlos: Kahlo dukker også opp som en direkte referanse, eksempelvis i selvportrettet av Cronqvist i kunstnerrollen med tittelen Ibland tänker jag på Frida K fra 1986. Begge har gjort egne erfaringer til universelle og politiske livsfortellinger.
Litteratur:
- Karin Sidén (red.), Nina Weibull (red.), Katarina Wadstein Macleod, Göran Sonnevi: Lena Cronqvist (Stockholm: Prins Eugen Waldemarsudde, 2020).
- Kari J. Brandtzæg (red.), Vigdis Hjort og Linda Haverty Rugg: Hode ved hode: Cronqvist, Bjørlo, Munch: kunsten og livet (Oslo: Munchmuseet Uten tittel, 2017).
Verksinfo
Utforsk lignende verk fra samlingen
