Samlinger og forskning

Kunst

Skrik, 1893

Tempera og fettstift på papp, 91 x 73,5 cm
NG.M.00939

© Nasjonalmuseet / Munch-museet / Munch-Ellingsen-gruppen / BONO 2010.
Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet

Skrik er det best kjente og mest reproduserte av alle Munchs motiver. Med sine ekspressive farger, bølgende linjer og slående helhetsvirkning har bildet en universell appell.

Det sterkt forenklete landskapet i bildet er gjenkjennelig, og viser Kristianiafjorden sett fra Ekeberg, med bred utsikt over fjorden, byen og åsene bak den. I bakgrunnen til venstre, ved enden av veien med rekkverket som skjærer diagonalt innover i bildet, vandrer to menn. De tolkes gjerne som to venner Munch omtaler i sine notater knyttet til bildet. Men figuren i forgrunnen er den som først tiltrekker seg oppmerksomheten. Munnen formes i et taust skrik som forsterkes av bølgebevegelsene i det omkringliggende landskapet. Figuren er flertydig og det er vanskelig å si om det er en mann eller en kvinne, ung eller gammel – eller om det i det hele tatt er et levende menneske.

Som i mange av Munchs bilder antas det at kunstneren også her har tatt utgangspunkt i egne følelser og opplevelser. I Munchs dagboknotater finnes flere referanser til bakgrunnen for hans framstilling av eksistensiell angst, blant annet i en kortfattet versjon som lyder: «Jeg gik langs veien med to venner – Saa gik solen ned – Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen – ».

Skrik ble første gang stilt ut på Munchs separatutstilling i Berlin i 1893. Bildet står sentralt i serien med malerier som kalles «Livsfrisen», og det har vært gjenstand for mange inngående analyser og tolkningsforslag. Maleriet finnes også i en senere versjon, som det nå antas kan være malt i 1910, tilhørende Munch-museet. I tillegg finnes motivet i tegninger, pasteller og grafiske arbeider.

Nasjonalmuseets bilde var en gave fra Olaf Schou i 1910.

MY