Per Maning
Fra midten av 1980-tallet har fotograf og videokunstner Per Maning (f. 1943) brukt dyr som motiv.
© Per Maning, Til Oscar, 1996, videoprojeksjon, loop, 25:05 min
Videoen Til Oscar (1996) viser seler i et basseng i en dyrepark. Blikket er sentralt i Manings kunst, og også denne videoen starter med et
nærbilde av en sel som stirrer på betrakteren. De fire selene i bassenget glir grasiøst og friksjonsfritt gjennom vannet og
danser sin buktende, lydløse dans. Videoen går med jevne mellomrom i sort. Det skaper en slags rytme. Bunnen virker slitt
og oppskrapet. Dyrene sklir langs veggene, opp og ned. Det kan ligge et element av kritikk i verket. Selene lever fritt i
havet – disse selenes skjebne er å svømme rundt og rundt i akvariet for å underholde publikum. Dyrenes nærgående blikk gir
betrakteren et snev av ubehag.
Det klassiske portrettet har fokus på å forene korrekt gjengivelse med personlighetstolkning. Manings dyreportretter setter
spørsmål ved identitet og roller. Vi projiserer menneskelige egenskaper på dyrene. Øyekontakten blir en metafor for et møte
mellom betrakteren og den andre. Dyrets blikk fungerer som et speil. Vi ser oss selv, og gjenkjenner undrende noe; oss selv
i den andre.
Maning knytter seg til en kunsthistorisk tradisjon med sine dyreportretter, og gir dyrene sjel. Det har Edvard Munch (1863–1944),
den spanske maleren Francisco Goya (1746–1828) og tyske Frans Marc (1880–1916) også gjort. Det Maning har felles med disse
kunstnerne, er at de gjengitte dyrene går utover den konvensjonelle dyresjangeren. Kunstnerne lever seg inn i de portretterte
dyrenes psyke med respekt og empati.
Ved Biennalen i Venezia i 1995 fikk Manings svarthvitt- fotografier av sel i basseng stor internasjonal oppmerksomhet. Skiftet
fra fotografi til video har vitalisert hans kunstnerskap ytterligere.
Per Maning er født i Oslo i 1943. Han bor og arbeider i Oslo.
Anita Rebolledo