Samlinger og forskning

Konservering

Konservering av kunsthåndverk og design

Kunsthåndverk og design favner en stor bredde i disipliner, produksjonsmetoder og teknikker. Likevel er det variasjonen i materialer som skaper utfordringer. For å forebygge eller eventuelt rette skader kreves analyser og innsikt i materialteknologi. Både kjemiske, mekaniske og biologiske skader forekommer.

Museets samlinger

I tid spenner Nasjonalmuseets samlinger av kunsthåndverk og design over en periode fra antikken frem til i dag. Men hovedvekten av samlingen er etter-reformatorisk materiale, og først og fremst med norsk tilknytning.

Teknikker

Feltene kunsthåndverk og design rommer et uttall disipliner, og et enda større mangfold i materialer. I Nasjonalmuseets samling finner vi representert smykkekunst og arbeider i edle og uedle metaller, utskjæringer i tre og elfenben, glassarbeider og keramikk, møbler, speil og annet inventar, og industridesign i alle tenkelige materialer og utforminger – for å nevne noe.

De fleste disiplinene bygger på tradisjonelle håndverk, men i den nyere delen av samlingen tøyes grensene med hensyn til materialer og teknikker så vel som utforming - det er ikke like klare skillelinjer mellom disiplinene.

Bevaring

Konservatorer som arbeider med kunsthåndverk og design er ofte genuint opptatt av materialer. Hvordan er materialet satt sammen rent kjemisk? Hvordan produseres materialet? Hvordan kan det bearbeides? For å kunne foreta kvalifiserte avgjørelser i forbindelse med det vi kaller forebyggende og aktiv konservering, bør konservatoren ha god innsikt i denne typen «materialteknologi».

For å avgjøre hvordan en gjenstand best mulig kan bevares må konservatoren også støtte seg til analysemetoder for å kunne identifisere materialer og teknikker.

Til tross for den enorme variasjonen i materialer og former, har bevaringen av gjenstandene visse fellestrekk: forebyggende konservering og aktiv eller inngripende konservering. Forebyggende konservering handler om å overvåke og legge til rette for at trusler som kan føre til skade på gjenstandene fjernes eller reduseres. Ved aktiv konservering arbeider konservatoren i atelier direkte på gjenstanden, som regel for å «stabilisere» gjenstanden og gjøre nødvendige tiltak etter skade. Faktorer som kan skade og ødelegge gjenstandene må derfor reduseres til et minimum.

Når sølv anløper er dette et resultat av en kjemisk påvirkning der svovel i lufta reagerer med sølvlegeringen. Konservatoren vil da forsøke å redusere kontakten med svovel ved å oppbevare sølvgjenstanden sammen med et stoff som binder seg raskere til svovel enn selve sølvlegeringen, eller å pakke inn gjenstanden slik at utskiftningen av oksygen blir minimal. Det å pusse gjenstanden fjerner kun den blåsvarte overflaten, men gir samtidig svovelet en «frisk» oveflate å binde seg til.

En vase som faller i gulvet og knuser er et eksempel på en mekanisk skade. For å forsøke å hindre at slike skader oppstår må konservatoren planlegge og legge til rette for at håndtering og transport foregår så skånsomt som mulig. Når skaden først er skjedd bør skårene samles og limes sammen igjen. Dette gjøres både for å rekonstruere det visuelle uttrykket, og for å hindre at skårene gnisser mot hverandre og forårsaker ytterligere skader.

Med biologiske skader tenker vi først og fremst på muggsopp og insekter. Vannskader eller høy luftfuktighet over en periode, er med på å katalysere eller fremskynde slike skader. Konservatorens oppgaver er å påse at luftfuktigheten omkring gjenstanden ikke blir for høy.