Om Nasjonalmuseet

Om Nasjonalmuseet

Månedens bilde: Ruinromantikk og arkeologi

Caracallas termer i Roma er et av de største kjente bygningskompleksene fra antikken. I denne etsningen har den italienske grafikeren Giovanni Battista Piranesi skildret ruinen slik den fremsto for 250 år siden – majestetisk og overveldende, men falleferdig og overgrodd, i ferd med å bukke under for naturkreftene.

Giovanni Battista Piranesi, Ruinene av Xystus, den store salen i Caracallas termer. Fra serien Vedute di Roma (1747–78). Streketsning, 425 x 655 mm.

Piranesis fremstilling føyer seg inn i en lang tradisjon. Levningene av keisertidens Roma var blitt skildret av billedkunstnere fra renessansen av, men utover på 1700-tallet nådde etterspørselen etter denne typen prospekter nye høyder. En medvirkende årsak var den økende kulturturismen; stadig flere europeiske aristokrater besøkte Roma på sin klassiske dannelsesreise, og de utgjorde en pengesterk målgruppe. Og de sensasjonelle funnene i Herculaneum og Pompeii gjorde ikke interessen mindre.

Også den unge venetianske arkitekten Giovanni Battista Piranesi (1720–1778) lot seg fascinere. Han dro til Roma som 20-åring og kom der i lære hos grafikeren Giuseppe Vasi, en av tidens fremste produsenter av romerske prospekter. De neste fire årene tilbrakte han fortrinnsvis blant byens antikke ruiner, som han utrettelig utforsket og tegnet. Dessuten oppsøkte han miljøene hvor antikk-interesserte mennesker vanket.

Piranesis første etsninger, utgitt i 1743, aspirerte riktignok ikke til arkeologisk etterrettelighet. De fleste av disse trykkene er såkalte capricci, skildringer av falleferdige antikke levninger eller rekonstruksjoner av kjente romerske bygninger på en fantasifull måte. Kanskje var det et besøk i Herculaneum som penset Piranesis arkeologiske interesser inn på et mer vitenskapelig spor. Trolig var det utgravningslederen der som foreslo at han skulle gjøre det til sin livsoppgave å registrere levningene av det antikke Roma i form av etsninger.

Og slik ble det. De siste 30 år av sitt liv brukte Piranesi det meste av sin tid til å videreutvikle den tradisjonelle veduta til et egnet medium for presentasjon av arkeologisk materiale. Etsningene ble utgitt i en rekke samlinger, deriblant Vedute di Roma, som dette trykket inngår i. Serien ble påbegynt i slutten av 1740-årene og beskjeftiget Piranesi resten av hans liv. Til slutt omfattet den hele 135 blader. Her forenes viljen til arkeologisk etterrettelighet med sansen for storslagne og visjonære skildringer av fordums storhet. De dramatiske fremstillingene av enorme oldtidslevninger, herjet av tidens tann og befolket av menneskekryp hvis diminutive størrelse får ruinene til å virke desto mer overveldende, fikk stor innflytelse på så vel samtidens oppfatning av antikken som utviklingen innen arkitektur og dekorativ kunst.

Nasjonalmuseet eier i alt 60 arbeider av Piranesi. De er alle tilgjengelige i studiesalen i Nasjonalgalleriet.