sal-for-samtidskunst.jpg
Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Illustrasjon: Statsbygg / Kleihues + Schuwerk

Museum uten grenser

Nils Ohlsen
Avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst, Nasjonalmuseet

I senere tid har det vært mange diskusjoner om den fremtidige benyttelsen av Nasjonalgalleriet, om donasjoner og om størrelsen på det nye Nasjonalmuseet som er under bygging. Som avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet og følgelig med ansvar for Nasjonalgalleriet, hilser jeg debatten velkommen. Også jeg har et sterkt ønske om å motta relevante donasjoner, og at det i Nasjonalgalleriet skal vises kunst i Nasjonalmuseets regi også etter 2020.

Diskusjonen om antall verk og kvadratmeter har imidlertid medført at noen andre sentrale spørsmål er blitt skjøvet til side. Hva er målsettingen for det som – med god margin – vil bli Nordens største kunstmuseum? Hva skal vises der, og på hvilken måte skal det vises? Hvilke fortellinger skal formidles og hvordan skal de fortelles? Hvilke spørsmål skal museet stille? Hva slags opplevelser skal det legges til rette for? Slike spørsmål arbeider vi i Nasjonalmuseet med mens vi venter på det nye bygget.

Den sentrale tanken bak det nye museet er å forene tre av de fire samlingene under ett tak, og dermed kunne vise alt samlet – fra antikken til samtiden, fra design, skulptur og maleri til videoinstallasjoner. I tillegg vil det gis vesentlig større plass til temporære utstillinger, der også arkitektur vil være ett av elementene. Dette gir oss helt nye muligheter – og det tvinger oss til å tenke Nasjonalmuseet som sådan på nytt.  

Vi har en ambisjon om å unngå grenser og fragmentering. Der man i andre nasjonalmuseer ofte presenterer forskjellige kunstformer, stiler eller perioder strengt atskilt, ønsker vi å sette publikum i stand til selv å oppdage forbindelser mellom kunstartene og få øye på brudd eller store linjer som går på tvers av epoker. Det er viktig at det finnes en rød tråd å orientere seg etter, og det er viktig at man har mulighet til å reflektere over enkeltverk. Men vi ønsker ikke å skape noe mausoleum over en påstått kanon. Det vi søker, er snarere en presentasjon med en høy grad av fleksibilitet, variasjon og interaktivitet. Med det nye museet har vi en enestående mulighet til å gi et helhetlig overblikk over den norske kunsten. Vi vil vise hvordan den inngår i et innfløkt nett av referanser til og fra omverdenen, og la samlingene oppleves som et sted hvor ideer, krefter, brudd og tilbakeblikk settes inn i lag på lag av kontekst – historisk, samfunnsmessig og medialt.

Målet er ikke å kopiere en museumsmodell fra andre, men snarere å skape et museum som er skreddersydd for våre besøkende – både nye og gamle. Vi ønsker å skape et museum som er relevant for samtiden og som inviterer publikum med på en reise hvor de selv kan bli oppdagere. La meg ta ett eksempel: Edvard Munch skal ikke kun tjene som eksempel på et konstruert slutt- eller startpunkt for en bestemt epoke, men heller oppleves som en kunstner med røtter i romantikken samtidig som han har vært et referansepunkt for tallrike kunstnere helt fram til i dag. Vi ønsker et museum som trekker historiske forbindelser og åpner for nye perspektiver. Å gjøre dette til virkelighet for vårt publikum er museets privilegium og viktigste oppgave i de kommende årene.

Det sier seg da selv at det ikke dreier seg om å vise flest mulig kunstverk på flest mulig kvadratmetre. Når det gjelder donasjoner, lar de seg ikke tvinge fram. De er snarere noe som vokser gradvis fram ut fra en begeistring for det arbeidet som gjøres i et museum og med tillit til den målsettingen museet har.

Uten historien finnes ingen framtid, og samtidskunsten er uforståelig uten sin historie.  Samtidig kan samtidskunsten være en vei inn til den eldre kunsten. Et museum er et sted hvor historien ikke bare synliggjøres, men også konstrueres og dekonstrueres. Det er bare mulig om det ikke finnes grenser. Og det er slik vi skal skape Norges nye nasjonalmuseum; dristig og vidsynt, men alltid bygget på kunnskap og forskning.

Nils-Ohlsen.jpg

Foto: Nasjonalmuseet