Om Nasjonalmuseet

Om Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet kjøper Heske

Nasjonalmuseets innkjøpskomitè besluttet å å kjøpe inn Marianne Heskes verk «Hall of Fame» (1978), som for tiden er utstilt i utstillingen «PARADOKS. Posisjoner innen norsk videokunst 1980-2010» i Museet for samtidskunst."

Hall of Fame, Marianne Heske, slik det ble vist ved Bonnefantenmuseum i Maastricht i 1978.

– Vi har allerede ulike verk av Marianne Heske i vår samling, men ønsket oss et tidlig konseptuelt verk av henne. Hall of Fame gir Nasjonalmuseet en veldig god mulighet til å skape dialog mellom eldre/moderne kunst og samtidskunst, sier avdelingsdirektør Sabrina van der Ley om innkjøpet av videoinstallasjonen.

Hall of Fame vises for tiden som en del av utstillingen «PARADOKS. Posisjoner innen norsk videokunst 1980–2010» i Museet for samtidskunst. Verket består av flere klassiske gipsbyster av kjente personligheter fra Nasjonalmuseets egen samling som presenteres sammen med Heskes egen gipsbyste, «NN», plassert foran et videokamera og to videomonitorer som viser hvordan publikum beveger seg mens de betrakter bystene.

Marianne Heskes Hall of Fame ble vist første gang i Bonnefantenmuseum i Maastricht i 1978 og regnes som et tidlig konseptuelt videoverk. Reflek­sjoner over tid står sentralt i verket, hvor publikum inviteres til å reflektere over sitt eget forhold til tid og historie. I Museet for samtidskunst inkluderer persongalleriet i Hall of Fame byster av antikke greske guder som Venus, Dionysos og Afrodite, og kjente historiske personligheter som Julius Cæsar og, Antiokhos III Den store, konge i Syria 223–187 f. Kr. Dukkehodet «NN», som går igjen i flere av Marianne Heskes verk, skiller seg ut blant bystene med sentral plassering foran videokameraet og videomonitorene.

Vel fremme ved «NN» vil publikum også gjenkjenne seg selv i persongalleriet som inngår i Hall of Fame. Videomonitorene er koblet til et kamera som tar opp bilder av publikum; den ene monitoren viser publikums bevegelser i sanntid mens den andre viser det samme bildet med noen sekunders forsinkelse. Publikum får dermed se seg selv både i nåtid og i fortid. Uten å være klar over det, har betrakteren selv blitt trukket inn i handlingsforløpet i verket, og opptrer både som subjekt og objekt. Publikum er til stede, så å si i to tidsdimensjoner. Fra å ha vært distanserte betraktere til et historisk persongalleri symbolisert ved gipsbys­tene, blir vi selv deltakere i spillet med tid.